Endelig hjemme

Med 75 kilo innsjekket bagasje satte vi ny personlig rekord på vei til Tonga torsdag morgen. Også denne flyturen - den femte i rekken - forløp udramatisk. Vi var først i køen gjennom passkontrollen og heller ikke der møtte vi vanskeligheter. Utenfor flyplassen ventet farmasøyt Jasmin på oss, og vi satte oss i bilen og begynte på innføringsdagen.
Jeg tenkte å skrive litt om huset. Det ligger i landsbyen Ha'ateiho, noen steinkast fra hovedveien, rett ved rugbybanen (som vedlikeholdes av flittige sauer) og ved en katolsk kirke eller skole som befolkes av uvanlig ivrige klokkeringere. Ryktene nevner høylytt korøving klokka fem om morgenen. På den andre siden av huset ligger lagunen, men den er skjult av tett mangroveskog.
Glennis Mafi, sjefen min, bodde her med familien i mange år og drev klinikken i underetasjen. Nå er klinikken flyttet til byen, og denne delen av bygningen ser litt forlatt og trist ut. En gang i kvartalet lives den dog opp av veterinærer på kastreringsbesøk.
Det er en leilighet i første etasje, her bor vår trivelige nabo Samu. I et hjørne av hagen bor matavfallsdunkene, grisene til Samu. Vi bor i den for oss altfor romslige andreetasjen. Høy standard til Tonga å være. Innlagt vann via et intrikat system av tanker og pumper, rikelig møblert, vaskemaskin, gasskomfyr og - hold dere fast - dusj med varmt vann! Det er likevel en viss overgang fra parketten, flisene og de kritthvite veggene i norske hus til linoleum, myggnetting og falmet maling på murvegger.
May har kastet seg over husfruerollen med stor iver. Hun har organisert og herjet mens jeg har tuslet rundt litt mer tafatt. På Fåberg drev hun fremgangsrik krig mot fruktfluene, og jeg tror nok hun vil kjempe med samme iver mot de mange småkrypene vi kommer til å bli kjent med her.

May tar kjøkkenet i besittelse 

Leieboerne i hjørnet av hagen 

Slaraffenliv i Auckland

Auckland er en ålreit by. Folk er vennlige og hjelpsomme, og det er ganske lett å navigere i sentrum. Det er dessuten en ganske ung by, og det er utrolig lite severdigheter i forhold til europeiske storbyer. Dette er en stor fordel. I stedet for å slite livet og skoene av seg for å få sett alt, kan en slappe av på hotellrommet med verdens beste samvittighet. I ledige stunder - som vi har mange av - kan en tenke litt på noen av livets små spørsmål:

-hvor finner en billige oppladbare batterier i Auckland?
-er det verdt bryet å ta buss i en halvtime for å kjøpe solbriller? (neppe)
-hvor mye garn trenger en for å holde kjedsomheten stangen? (mer enn vi har plass til)
-hva er vitsen med å dra til den andre siden av jorden, hvis en bare sitter inne og ser 15 år gamle Simpsons -episoder på tv?
-hvorfor ble jeg ikke skipsmegler eller petroleums-ingeniør?
-har katten i det hele tatt merket at vi er borte?
-skal vi spise indisk eller meksikansk?

En del av spørsmålene handler altså om varehandel, som vi har drevet litt med i dag. Vi har kjøpt Sydhavsnødvendigheter som sandaler, sykkellåser og solhatter.

Fjong i hatt.

Hvis dette var en skryteblogg, ville jeg nok skrevet litt om den supersunne raw food-frokosten med fermentert te, kokosyoghurt og kålbrød. Jeg ville nok også beskrevet den kjappe treningsøkten vår, men en slik blogg er dette ikke, så da gjør jeg ikke det.

Havna i Auckland, sett fra hotellet.

-Dag Olav 

New Zealand! 

Vi fikk en vanskelig start på reisen.  Ved ombordstigning på Sola oppdaget vi at begge boardingpassene var i May Ingunns navn; Dag Olav hadde ikke fått noe! Det viste seg også at begges passinfo lå på May Ingunn. Det ble et styr i London for å rydde opp. Der oppdaget de også at den ene kofferten var utstyrt med feil kode. Akk! Vi regnet den som bortkommen da vi ble loset ut av transittområdet så vi kunne dra inn til byen.

British Museum 

I London fikk vi med oss British Museum og afternoon tea på Tea and Tattle. Vi fikk truffet Dag Olavs søster Natalie og mannen Christian som var på tur parallelt med oss. Så spaserte vi gjennom Jermyn Street og tittet på klær og sko. Vi vandret til St James 's Park og fikk også med oss Buckingham Palace. Til sist spiste vi på en pub før vi dro tilbake til flyplassen.

Flyreisene gikk knirkefritt, tretten timer til Singapore og ti til New Zealand. Vi var både overrasket og glade da kofferten med feilkoden dukket opp.

Nå har vi truffet sjefen til Dag Olav, Glennis, og spist lunsj med henne og mannen hennes Manu hjemme hos dem. Etter en superrask sightseeing i Auckland fikk vi sjekket inn på Heritage Hotel, veldig fornøyde med det så langt.

Auckland 

Nå står bare middag på programmet, så kan vi legge oss etter kl ni. Da skal nok jetlaget være overvunnet.

Vi er kjempeglade for å være fremme i New Zealand, nå skal vi slappe av og skaffe de siste tingene vi trenger før vi reiser ut på torsdag.

Avreise i morgen!

I morgen tidlig ca kl åtte går flyet vårt til London. Vi har hatt noen flotte dager med familiene våre og kjenner på vemodet over å skulle reise fra alle vi kjenner og være borte nesten ett år. Det er også litt stress, for vi lurer på om vi har husket alt. Men så gleder vi oss også, særlig til en dag i en av våre favorittbøker: London!

Planen er å ta innom British Museum, vi regner med det er en polynesisk avdeling der og det ville være flott å se. Etterpå har vi reservert bord på Tea&Tattle for å få smakt tradisjonell engelsk afternoon tea. Så får vi se hva dagen ellers bringer, men vi håper nå på oppholdsvær.

Alt skal være pakket og klart bortsett fra litt håndbagasje, men det er fort gjort. Nå skal vi kose oss sammen med familien resten av dagen!

 

 

Flytting pågår

Vi flytter fra Lillehammer om bare fire dager, og det betyr hektisk pakking, ryddig og vasking. Vi har fått unna litt og litt, men nå på tampen er det selvfølgelig mye som gjenstår. Heldigvis slipper vi å flytte møbler, ettersom huset skal leies ut møblert. Likevel er det rart å se hvor mange eiendeler det går an å samle seg...

I dag ser gangen vår slik ut

Akkurat nå ser alt ut som et salig rot, men jeg lover at vi tror vi har orden. Det meste skal låses bort, men vi skal ha med oss et par kofferter og en katt.

Finn katten!

Lille pus aner ingenting om at hun får et nytt hjem på Moi om få dager. Hun får ikke bli med til Stillehavet.

Men hva blir så med til Tonga? En del klær, sandaler, pc, faglitteratur, litt legeutstyr og noe å drive på med på fritida:

Guttebøker

Dag Olav er glad i science fiction, så da må selvfølgelig et par slike bøker snikes med i kofferten. Jeg på min side er mest glad i strikking, så er her blir det et kilo eller to med garn.

Garn, garn, garn!

Vi kjører først til Moi og deretter til Stavanger. Så reiser vi av gårde fra Sola 11.oktober. Da flyr vi først til London, hvor vi blir 13 timer. Dag Olav synes vi må utnytte reisen til å se litt fine byer, og London er en av våre favoritter. Deretter drar vi til Singapore, slapper av i to timer og flyr så til Auckland. Der får vi tre dager før vi drar ut til Tonga, en tretimers flytur unna New Zealand.

Men først skal vi pakke og ha litt ferie sammen med familien :)

Fe fe hake?

"Hvordan står det til?" på tongansk.

 

Mange lurer på hvilket språk som blir brukt i Tonga. Svaret er engelsk og tongansk. Nesten alle i Tonga snakker engelsk, med unntak av noen eldre mennesker. Det er derfor ikke nødvendig å lære seg tongansk for å reise til eller flytte til Tonga. Men vi har funnet ut at det er en enestående sjanse til å lære et nytt og spennende språk, og i tillegg vil det hjelpe å kunne det både med tanke på å bli kjent med menneskene og kulturen - og i arbeidet som lege.

Tongansk er et polynesisk språk. Det er i slekt med hawaiisk, hvis noen kjenner litt til det. Tongansk mangler noen av våre bokstaver og lyder, men har til gjengjeld sine egne lyder som vi må lære. Dette er det tonganske alfabetet:

a

e

f

h

i

k

l

m

n

ng

o

p

s

t

u

v

ʻ

Tongansk skiller mellom lange og korte vokaler. De har en stoppelyd og de har lyden ng i starten av ord. Alt dette er veldig vanskelig å høre og uttale for oss. Ordene kan være veldig fremmedartede og vanskelige å lære utenat, og i tillegg er mange av dem svært like.

Noe er likevel lett og greit:
Mange av ordene er lånord fra engelsk. Amerika heter Amelika. Doktor er toketa.
Tongansk skrives rett frem slik det uttales, med latinske bokstaver
Subjektiv og verb er ofte samme ord, derfor blir der færre ord å pugge
Det er få bøyninger av verb. I stedet legger man til ord som angir tid (fortid, fremtid, nåtid).




Nå kjenner vi at tiden frem mot avreise virkelig begynner å bli kort - bare en liten måned igjen! Vi pakker, rydder og vasker innimellom arbeid og språklæring. Tonga er i sikte!

Vi nærmer oss rullebanen på 'Eua i et lite Islander-fly

Pakking pågår

Det er en drøy måned igjen til avreise, og vi er i gang med pakkingen. Det viktigste av sommerklær og sandaler er hentet frem for pakking, mens vinterklærne puttes i skap og esker. Huset ryddes litt etter litt. Alt serviset er i esker og bøkene går samme vei.

Tonga er et konservativt samfunn. Her går man ikke i shorts og miniskjørt. Både menn og kvinner skal gå anstendig kledd, menn går gjerne i lange, svarte skjørt - tupenu - som dekker knær og skinnlegger. Kvinners tupenu skal rekke ned til anklene. Ved formelle anledninger, både ved sørgetid og fest, kler man seg i en vevd matte som kalles ta'ovala. Jo større ta'ovalaen er, jo flottere er det. Ta'ovalaene blir vevd av kvinnene og er et arbeid som tar svært mye tid.

Sørgende kvinne som bærer ta'ovala.
Legg merke til den svarte t-skjorten med navn og bilde av den avdøde.

Det blir derfor lange skjørt og bukser som blir med i koffertene våre til Tonga, men litt badetøy til strandturene skal selvfølgelig med!

Det finnes massevis av flotte strender på Tonga. Her fra øya Uoleva.

Hva skal vi ellers pakke med oss til Tonga? Vi spurte Jasmine, farmasøyten ved klinikken hvor Dag Olav skal jobbe. Her er hennes anbefalinger:

* Kjøkkenkniv
* Boksåpner
* Krydder
* Et kilo ost

Vi skjønner at det er stor sjanse for at vi kommer til å savne en del ting der nede, både av ordentlig verktøy og enkelte typer mat.

Om det ikke blir mye melk, så blir det til gjengjeld mye kokosmelk.
Her er retten 'ota ika, rå fisk i kokosmelk. Nydelig! 

Vi ser frem til et år på den sørlige halvkule midt i havet. Det er litt skummelt også, men aller mest veldig, veldig spennende!