Fars søster er sjef

Tonga har en kultur preget av strengt hierarki. Landet har en konge som er på toppen av rangstigen, deretter kommer de andre kongelige, dernest de adelige og til sist vanlige folk (commoners). Det finnes et eget språk som brukes bare til de kongelige, og et annet til de adelige, og så har vi vanlig tongansk for vanlige folk. Vanlige folk er ofte ikke skolert i de kongelige språkene og unngår derfor å snakke til kongelige. De fleste kongelige har sine egne talking chiefs, talsmenn. De kongelige snakker sjeldent direkte til folk. Dette er med på opprettholde avstanden mellom kongelige og vanlige folk.

Men hierarkiet stopper ikke der. Det meste i det sosiale livet til en tonganer påvirkes av hvor på rangstigen du er i forhold til andre tonganere. Ingen tonganer stiller likt, og i ulike sammensetninger og ulike tilstelninger har de ulike roller. En tonganer som er høy i rang, kan likevel ha en lavere rolle i familien sin. Man kan øke sin anseelse gjennom arbeid eller utdannelse, men man vil aldri stå over en adelig i rang selv om man blir statsminister. En prest har dog samme rang som adelige.

Det er forresten bare ganske nylig at Tonga har fått demokrati. Konservative tonganere har ikke all verdens til overs for dette nymotens eksperimentet. Som nabo Samu sier: "jeg har større tiltro til adelige sine lederegenskaper. De har vokst opp med forventningen om at de skal bli ledere, de har lært det av sine foreldre fra de var barn og har gått på gode skoler. Vanlige folk vet lite om disse tingene." Men han stemmer på de han syns er gode kandidater, han boikotter ikke valget.

Rollene reflekteres gjennom påkledning og styrer all atferd, særlig i store tilstelninger. Ved begravelser vil familien samles hos familiens leder, oftest eldste bror. Han leder dem så til begravelsen, deltar i ritualene og forteller hva de skal gjøre og hvordan de skal kle seg. Hvis det er en av høyere rang som er død, må man ha på seg en stor matte som gjerne dekker hodet som en hette. Hvis det er en av lavere rang som er død, har man på seg en vanlig matte lik den Dag Olav har. De små mattene brukes også til pent, for eksempel i kirken eller hvis man skal innom et offentlig kontor eller på skolen. Damene kan bruke både vanlige matter eller stiliserte matter, altså belter med ulik pynt - kiekie.

Menn med små matter - ta'ovala
May Ingunn med stilisert matte - kiekie

Dame med stor matte.
Hun har da lavere rang enn den avdøde.

Menn har høyere rang enn kvinner. Men søstre har høyere rang enn brødre. Derfor mener mange tonganske kvinner at de er mer frigjorte og har naturlige anlegg for lederskap. På topp i familien troner fars eldste søster.

Når familien kommer sammen til ulike tilstelninger som bursdager eller gravferd, så er det fars eldste søster som er i sentrum. Nieser og nevøer gir henne gaver, og fars eldste søster tar i mot. Hun er mehekitanga, dronning i familien. Niesene og nevøene (brorens barn) er fa'iteliha'anga - å gjøre med som man vil. Mehekitangas rolle er å kaste glans over tilstelningen, og bare hennes blotte nærvær er nok til å skape takknemlighet hos de andre. Hun kan nikke nådig takk til gavene, og det er nok for familien.

For å konkretisere dette: hvis min lillebror får barn, da ville jeg, som er hans eldste søster, være mehekitanga for dem. Min høye rang ville også komme Dag Olav til gode. Men hvis Dag Olavs lillesøster får barn, da ville ikke de samme reglene gjelde for dem. Vi ville ikke stå i noen særposisjon der. Dag Olavs søster ville heller ikke være mehekitanga for Dag Olavs barn siden hun er yngre enn ham, men siden hun er den eneste søsteren ville hun likevel bli vist ekstra respekt.

Hvite folk, palangi, i Tonga står utenfor hele dette rangsystemet. Vi kan ikke begripe hvor viktig og gjennomgripende rang og roller fortsatt er på Tonga. Men palangiene har likevel en viss anseelse i Tonga, selv om de verken liker det eller alltid skjønner det. Tar du bussen vil både gamle og unge gjerne reise seg for å gi deg setet sitt. De vil hjelpe deg å holde sekken for deg (som regel bare tar de den fra deg og setter den på fanget sitt). Kommenterer du at tonganske venner har noe er pent vil de gladelig gi det fra seg, da vil de ikke lenger ha det (så pass på hva du roser!).

På den annen side kan palangiers uvitenhet også føre til morsomheter og spøker på deres bekostning. Intetanende cruiseturister som sprader rundt i korte shorts og bikinitopper i byen blir fliret av bak ryggen og sett ned på (både kvinner og menn må dekke skuldre og knær offentlig i Tonga). Vårt enorme behov for å sove når vi er i Tonga er også morsomt for dem. Pele, sykepleier på Dag Olavs klinikk, beklaget at hun kom innom oss så sent som halv ni en lørdagskveld "jeg vet jo at palangier legger seg klokken åtte" var hennes kvikke replikk.

Siden Tonga aldri har vært kolonialisert har de heller ikke et spesielt vanskelig forhold til hvite. De ser både det positive og det negative ved dem. Vi blir nok sett på som noen raringer som står utenfor det gode selskap. Vi er de merkelige menneskene som velger å gå eller sykle i 30grader og 80% luftfuktighet i stedet for å kjøre (du vil bli tilbudt å sitte på med flere, og mange rister uforstående på hodet av et avslag). Vi er tullingene som blir ledd av fordi vi skriker opp av kakerlakker. Vi er svake, vi ville aldri klart oss på en tongansk gutteskole med militærdisiplin. Og vi eier ikke tonganernes evne til å stille i time etter time i kirken

"Jeg ønsker velkommen til farmasøyt Jasmin, dr Dag Nilssen og hans kone, May, prest. Jeg beklager til våre palangivenner at dere måtte holde ut så mange timer her i kirken med oss, jeg ser at dere sitter ubehagelig på trebenkene"

sa en godmodig og humoristisk rektor Feleti ved Tupou kostskole for gutter på søndag etter gudstjenesten. Dette sa han foran tusen gutter som satt med bena i kors eller på like trebenker som oss, gutter som hadde sittet der minst to timer lenger enn oss, gutter som igjen skulle sitte der to ganger til på nye gudstjenester samme dag, og som ellers skulle marsjere med korpset resten av dagen.

Vi lo godt av oss selv sammen med de tusen guttene.

Palangier på harde trebenker

Giverglede

 

Dag Olav, May Ingunn, Joy og Ron

Denne søndagen var vi  og Jasmin (farmasøyten) invitert til et australsk par som heter Ron og Joy. De bor og arbeider på en av Tongas kostskoler for gutter, Tupou. Det er en spesiell dag. Vi var invitert til kirken for å høre alle de tusen elevene synge, og høre skolekorpset spille. (Korps er kjempestort i Tonga.) Det er virkelig en opplevelse å høre tusen tonganere synge, når man vet at når bare tyve av dem synger, så er det med en sånn kraft at taket løfter seg. Korpset, sammen med en solist og et knippe fiolinister spilte og sang så vi fikk tårer i øynene. De er virkelig dyktige.

Noen av elevene, korpset og fiolinistene

De feiret noe de kaller missionales, det vil si at alle beboere og familier i området ga pengegave til skolen. Alle kirker i Tonga samler inn missionales en gang i året. Å gi penger til kirken er ikke som i Norge, der vi gir det lommerusket vi har. Nei. Alle familier spinker og sparer, mange lar gjerne være å spise for å gi litt ekstra penger. De får også penger fra slektninger i Vesten som de kan gi. Noen tar til og med opp lån for å gi det de føler er en grei sum. Det offentliggjøres nemlig hvor mye hver person har gitt, og det er forbundet med stor skam å ikke ha gitt en anseelig sum.

Det er stor festivitas når pengene offisielt overrekkes i kirken. Noen damer kler seg ut som klovner og gjør pek mot respekterte lærere og hvem som  helst andre for å få folk til å le. I mens rektor får hvitt talkum i håret og en toåring kles opp med juletrelys, synger alle "Vi spøker i Jesu navn". Poenget er at det skal være forbundet med stor glede å gi penger. Til sammen klarte man å samle inn 102 000 pa'anga, altså litt over 300 000 kr. Dette klarte 30-40 familier, og summen tilsvarer en stor del av inntekten deres.

Klovnen er for øyeblikket seriøs og overleverer en tapa, matte,
som er en av gavene som gis sammen med pengene

Etter kirken var vi invitert til lunsj hos rektor Feleti og hans familie. Her fikk vi servert okse og kylling bakt i taroblader, tunfisk- og potetgrateng, salat, stekt kylling og massevis av rotplanter. Det var fruktdessert og kaker, te og kaffe. Det var en livlig gjeng samlet rundt bordet, og vi gikk stappmette hjem til Ron og Joys lille hus etterpå.

Joy og Rons koselige, lille hus på skolens område

Vi gikk en tur til hovedøyas eneste flekk med regnskog. Denne ligger på Topou skole, godt inngjerdet og beskyttet. Alt annet på øya er dyrket mark. Det er fantastisk å kunne gå i en ekte regnskog. Det er svalt, for trærne dekker for himmelen. Det er trygt, for det finnes ingen skumle dyr på Tonga. Det er stille, bare fuglene synger.

På tur inn i regnskogen
Dag Olav er en gentleman og bærer vesken min

Vi fikk også se oss litt omkring på skolen. Elevene lever under et hardt regime. De bo på skolen fra søndag til fredag, og får være hjemme fredag kveld til lørdag kveld. De må arbeide på skolen i tillegg til skolearbeidet, og guttene rullerer på å stå opp kl 03.30 om morgenen for å forberede alle elevenes mat.

Ron viste oss noe av det han driver med som lærer. Ron er agronom og underviser guttene i dette. Han bygger gjerder, produserer kokosnøttolje, overvåker melkekyrne og passer kjøttfeet sammen med elevene. Hans viktigste jobb er likevel å hjelpe elevene med å se muligheter, å være kreative og initiativrike slik at de kan skaffe seg arbeid.

Mot kvelden dro vi inn til byen til The English Speaking Congregation for å overvære neste gudstjeneste. Ron og Joy kjørte oss hjem etterpå, og både jeg og Dag Olav er helt enige om at dagen i dag var veldig fin, morsom og opplevelsesrik.

En fuktig helg...

Forundringen var stor da vi søndag morgen våknet og ikke hadde lyst å dusje i varmt vann. Alt var ubehagelig, vi var klamme og svette. Sommeren er underveis i Tonga, lummer og tung, med opp mot 90% luftfuktighet, men ikke mer enn maks 30 grader. Du føler du puster i varmt vann, og kan ikke annet enn å ta kalde dusjer eller bade to-tre ganger daglig for å føle deg noenlunde vel.

Lørdagen ble tilbrakt på markedene sammen med nabo Samu. Vi fant noen ettertraktede skatter: Potetskreller, grønn te og løpesko. Forsvaret hadde for anledningen oppstilling i byen, de øvde til det jeg tror er ANZAC-day.

Søndagen dro vi til Kolovai Beach sammen med den eneste andre nordmannen som er bofast på Tonga. Det var avslappende å kunne snakke norsk igjen. Vi spiste middag på en resort på Kolovai og ble sittende og prate nesten hele dagen. Fjæra tok med seg badevannet til havet, så det ble ikke noe bading enda så klamt og varmt det var.

På kvelden hadde jeg min første gudstjeneste i Tonga, i the English Speaking Congregation. Det var småskummelt å lede det hele på engelsk, men våre australske og new zealandske venner mente jeg snakket bedre engelsk enn dem. Det tror jeg ikke noe på, men det er godt å bli heiet på.



Summer has come to Tonga, the humidity is overwhelming. We spent our weekend at the fleamarket, buying hard to come by treasures such as potatopeeler, sneakers and green tea. We saw the Tongan Defence Force have a drill.

On Sunday we went to Kolovai Beach with the only other Norwegian recident in Tonga. It was relaxing to speak Norwegian again. In the evening, I held my first service in Tonga in the English Speaking Congregation. A bit scary, but my aussie and kiwi friends said I speak better English than they. I don't believe that for a second, but it's nice to have supporters.

Grisenes hemmelige liv

På tomten vår bor - i tillegg til May og meg og nabo Samuiela - to trivelige skapninger av arten sus scrofa domesticus, det vil si tamgris. Tonganske griser pleier ikke få navn, men vi kaller dem Storegiss og Lillegiss. Begge er purker. Storegiss er 5 år gammel og har hatt to kull med grisunger før. Og nå mener Samu hun kanskje er gravid på nytt! Stor spenning knyttet til det. Lillegiss er halvannet år og er så langt barnløs.

Vi har ikke fått klarhet i slektskapsforholdet dem imellom.

Lillegiss bakerst, Storegiss foran

Den siste tiden har vi fått et enda nærmere forhold til svina. Til å begynne med bodde de i en grisebinge, så vi så dem bare rundt foringstid. Men nå har Samu sluppet dem ut, fordi det var noen unger som lekte rundt bingen og skremte dem. Dermed er de blitt frittgående i ordets rette betydning. Hvis de vil kan de spasere rett ut av hagen og dra langt av gårde.

Faren for rømning er nok likevel ikke stor. Begge er ekstremt tamme og dessuten hjemmekjære. Samu forteller at han har prøvd å jage dem litt ut fra hagen for at de skal få luftet seg litt. Da hyler de sorgtungt og prøver å få komme innenfor porten igjen så fort som mulig. De trives best på kjent grunn.

Det er trivelig å ha to svinepelser rundt seg. Når vi går ut kommer det gjerne to snøftende tryner bortom for å se om vi har med oss noe spiselig. Og om kvelden sovner vi til den trivelige lyden av grisesnøft utenfor vinduet (og av og til noen hyl hvis de kommer til å krangle litt). Samu sier at de også pleier kalle på ham tidlig om morgenen når de mener det er tid for frokost!

Mat å få?

Grisen har enormt stor betydning på Tonga, som festmat og som gaver ved høytidelige anledninger. Ved forrige kongekroning ble kongen gitt over 100 stekte griser i gave. (Disse ble senere fordelt tilbake til landsbyene). Nå blir det altså ny kongekroning til sommeren, så juli måned blir en vanskelig tid for Tongas grisebefolkning. Frem til det kan de slappe av og kose seg. Det er ingen tvil om at grisene her lever gode liv. De trasker rundt der de vil, får kose seg med kokosnøtter morgen og kveld og kan ellers småspise dagen lang.

Langhelg

I går (mandag) fikk vi en ekstra fridag fordi det var Grunnlovsdag. Vi brukte dagen først på å handle (siden det er ikke er religiøs helligdag har butikkene åpent) og å se på bil. Forhåpentligvis får vi nå kjøpt en ganske rimelig og brukbar bil. 

Senere, i halv-fem-tiden, dro vi til stranda med flere expats (utlendinger som bor og arbeider i Tonga). Her ble det bading



Deilig sandstrand ikke langt fra landsbyen vår

og ut mot kvelden tente vi bål og grillet pølser og spiste bakt potet (nam!)

 

Stort og fint bål gir god varme og god mat

Her lå vi rundt bålet og pratet og spiste frem til halv ti-ti. Da var det nok på tide å tenke på hjemturen, det var flere som skulle på jobb dagen etter.

Kveldene blir ikke så lange i Tonga. De fleste blir trøtte allerede kl 21. Mange utlendinger begynner på jerntabletter fordi de er så usedvanlig trøtte. Men det har ikke noe mer jern å gjøre. Det er bare landet som er sånn.

Hårklipp på tongansk

Tonga har frisører i mange av sine nabolag, men hvorfor betale for ufaglært frisørarbeid når du kan få det gratis hjemme?

Vi gikk ned til nabo Samu og fikk lånt et profesjonelt hårklippesett (maskin med ti innstillinger, saks, kost og skulderbeskyttelse). Jeg fikk det risikable oppdraget med å klippe.

"Du skjelver mer på hånden enn frisøren", kommenterte Dag Olav.

Ikke rart. Det er jo jeg som får kjeft om det går galt, ikke sant?

Resultatet ble, i følge kunden, mye bedre enn forventet, ja, faktisk ganske greit.

Han er fornøyd, han bare gadd ikke smile

Jeg ble ellers invitert med på et styremøte i Pacific Islands Evangelical Mission (PIEM), hvor apotektekniker Amelia og nabo Samu er medlemmer. Amelia kom først på middag hos oss, det var veldig koselig. Etterpå var det møte. Det hele foregikk på tongansk, men jeg fikk små referater på engelsk nå og da. De diskuterte høstens (her: vårens) program, blant annet en audiens hos dronningen. Så kanskje får vi bli med der, det hadde vært spennende!

Man skulle tro at med høy arbeidsledighet og lite aktiviteter for voksne og barn så ville de fleste kjede seg i hjel her. Men nei, selv om det alltid er noen unge gutter som sitter bakerst og drikker seg fulle på formiddagsbussen, så er de fleste ganske så opptatte. Mange engasjerer seg i kirkelig aktivitet, med møter, leire, retreater, korøvelser og gudstjenester. I tillegg har man seriøse plikter innen familiene (det tas på største alvor) og mange har i tillegg et jordstykke som skal arbeides på. Alt i alt er de fleste hardtarbeidende fra tidlig morgen (5.00 er andaktstid) frem til sent kveld, kanskje langt ut over natten.

Det er kanskje da ikke rart at hvis man besøker venner, så er favorittaktiviteten å spise og å sove. Det samme gjelder søndagen.

Butikker, matvarer og priser

 

Ren palmeolje

Hjemme i Norge har vi stort fokus på sunne og miljøvennlige matvarer. Et eksempel er palmeolje, som nå merkes tydelig og helst skal ut av alle matvarer. Palmeoljen er veldig usunn og produksjonen ødelegger blant annet regnskogene, som blir hogget ned for å lage plass til plantasjene.

Her i Tonga er dette derimot helt ukjent. Går du i butikken her så vil du se at all oljen er 100% palmeolje ("The purest oil, clear and nutritious. Omega 3, omega 6 and Vitamin E"). De koster bare 3-4 pa'anga (1 pa'anga = 3 kroner). Du kan se at oljen klumper seg i flaskene, det dannes et gulhvitt lag mettet fett i oljen. En indisk butikk i byen fører olivenolje til svimlende 23 pa'anga literen, altså samme pris som hjemme i Norge. Vi ser på det som vel anvendte penger.

Butikkene er et kapittel for seg. De blir nesten utelukkende drevet av kinesere, som utgjør en voksende minoritet. I følge Samu, vår tonganske nabo som bor i leiligheten under oss, har nesten alle tonganske butikker blitt solgt til kinesere. Han humrer over dette og mener tonganere ikke er egnet til butikkdrift. De spiser det meste av varene selv.

De fleste kinesere snakker godt tongansk, men knapt et ord engelsk. Den lokale butikkeieren skrek "palangi, palangi" (tongansk for "hvit person") med panikk i stemmen til en tilfeldig tonganer første gangen vi var innom for å kjøpe egg. Han trengte noen til å oversette, og den tonganske damen hjalp oss noe motstrebende. Vi har etterpå lært oss at egg heter fo'i moa, og vi pugger matvarer på tongansk før vi går i butikken.

En typisk kiosk-butikk, for øyeblikket søndagsstengt

Butikkene er altså laget som Vinmonopolet i Norge på 70-tallet, der du står foran et gitter og peker på det du vil ha. Det finnes butikker over alt, det er knapt 50 meter mellom hver kiosk. For hver kilometer kan du finne vanlige gå-inn-butikker, også disse drevet av kinesere, filippinere, indere eller en sjelden gang tonganere. Disse er mer velassorterte, og det er godt å kunne ta varene i øyesyn for å forsikre deg om at de er av rimelig kvalitet.

Den viktigste maten i Tonga er helt klart stivelsesrøtter, altså potetliknende matvarer som vokser villig. Det er utallige sorter, men de viktigste er kumala (søtpotet), taro, kassava og bananer (ikke de søte, slanke vi spiser, men noen tykke, usøte som kokes. Det finnes flere banansorter, inkludert den velkjente "norske").

Uvasket og uskrellet kumala (de to små øverst) og taro (nederst)

Disse røttene er tørre og melete akkurat som poteter, med litt forskjellig smak. Taro smaker litt som gress eller jord, mens kumala (søtetpotet) er søtere. Du trenger saus til disse matvarene, på samme måte som med poteter. Du kan også steke bananene til chips, det smaker veldig godt.

Kokosnøtter finnes det også overalt. De selges i sekker for en veldig billig penge. Legg dem i kjøleskapet, og når du er tørst skjærer du av den ene tuppen og stikker hull med en skarp kniv. Da kan du nyte ferskt, klart og rent kokosvann

Skrellet kokosnøtt. Denne inneholder vann som drikkes.

Som nordmenn flest klarer vi oss ikke uten en daglig dose kaffe, eller i det minste te. Den eneste kaffen du får i butikkene er instantkaffe, til 4-5pa'anga for de minste glassene. Blandet med melk og kanskje litt sukker blir det til en grei drikk. Ordentlig kokekaffe dyrkes i Tonga og selges på turistsenteret, de koster 10-20 pa'anga for 100g, og 100 pa'anga for 1kg. Litt dyrt for oss, men vi kjøper vel litt til jul. Du får også kjøpt billige teposer som setter evig brunfarge på kopper og tenner, men til alt hell fant vi darjeelingte i løsvekt til salgs til 2,50 (før 17) på det største supermarkedet i Nuku'alofa.



Mmmm. Like god varm som kald.
Best med en klunk melk og litt sukker.

Til sist litt om butikknavn. Tonganerne er veldig dyktige å finne på butikknavn. De kan også dette med å bruke uvanlige kombinasjoner av bedrifter i samme lokale.

Kombinert gravpynt og restaurant

Det er mye som mangler eller er superdyrt i butikkene her. Frakt av varer koster mye, derfor prisene. Men du kan få en liter melk fra New Zealand til 4-5 pa'anga (15 kr, altså samme pris som i Norge), og er du ikke en stordrikker så går det helt greit for lommeboka.

Med tanke på at tonganere ikke akkurat har skyhøye lønninger er prisene forferdelige. Det meste ligger på norsk nivå, eller flere ganger over (en pakke med taco koster 20 pa'anga, altså 60 kroner!), men spiser du mye røtter og jakter tilbud, så kan du klare deg ganske godt og ha solid økonomi.