Julestress

Jeg er ikke den som klager over såkalt julemas hjemme i Norge. Er det noe jeg synes er fint, så er det å bruke desember på å gå i julepyntede butikker i Lillehammer by.

Vi føler ikke helt på den samme travelheten i Tonga heller. Jeg har en - 1 - gave som skal kjøpes i år, og den skal Dag Olav ha. Det finnes ikke juletrær (bortsett fra plasttypen, men vi føler ikke helt behov for å kjøpe det), og det finnes ikke pinnekjøtt eller ribbe. Så det blir lammeskank importert fra New Zealand på julaften i år.

Men det finnes en annen type julestress her. Alle ministerier stenger i dag, så alle ting og tang du har å gjøre i i forhold til myndighetene i 2014 må gjøres i dag, ellers er det for sent. Offentlige kontorer holder stengt frem til 5 januar, minst.

Fredag oppdaget vi at det skal betales avgift hvert år på bilen, en registreringsavgift og en slags "EU"-godkjenningsavgift. Siste frist for å gjøre dette var i dag, mandag. Da hadde Ministry of Transportation åpent en halv dag.

Jeg ble sendt ut på oppdrag. Alle papirer var med, alt fra begges førerkort til tollavgiftskvitteringer på bilen. Jeg var ved kontoret 8.15. Vi var tjue som ventet, og flere dukket opp. Kontoret åpnet kl 9. Vi var førti utenfor som prøvde å sikre oss en gunstig plass i køen. Jeg fikk kølapp nr 19, og tenkte at ja, det er godt jeg har med vann, for her blir jeg værende i dag.

Jeg kom i snakk med ei jente ved siden av meg på venteværelset. Dila, het hun, 23 år. Hun fortalte om sin tilværelse som mormonsk misjonær på Filippinene. Hun var nr 16 i køen og byttet kølapp med meg. Jeg nektet, men hun insisterte: "Jeg vil bare bekymre meg for om du forstår når de roper nummeret ditt på tongansk. Ta lappen min, så får jeg deg trygt opp til skranken når det er din tur".

Det mormonske templet i Liahona, Tonga



Kvart på ti var jeg ute av kontoret, lommeboka 170 pa'anga lettere. Jeg hadde fått betalt registreringsavgift og, på mystisk vis, fått godkjent bilen og betalt også denne avgiften uten å ha fremvist den for kontroll. Jeg tror damene i skranken bare ville ha køen bort så de kunne gå hjem fra jobb. Dermed har det seg at bilen min er godkjent for ett år på tonganske veier uten å være kontrollert. Men det tror jeg må være tilfelle med flere av vrakene som kjører omkring her...

Apropos mormonerne, så er de ganske store i Tonga, med forsamlingshus i hver landsby og en egen by med et eget tempel (det er forskjell på forsamlingshus og tempel). Hver ettermiddag kan du se mormonerne ute på oppdrag, kledd i hvite skjorter, slips, navneskilt og stresskoffert. Jeg vil nok skrive mer om mormonerne en annen gang.

Ellers pleier mandagen gå med til kjedelige oppgaver som husvask og ukeshandling. Det rakk jeg i dag også. I helga bakte jeg kanelboller etter bønn fra Dag Olav. Han maktet å spise ikke mindre enn åtte stykker på søndag! Dette blir nok hele julebaksten i år, for det er ganske vanskelig å få tak i ingredienser og kakeformer her i landet. I tillegg blir det mye oppvask, og når man må koke vann til hver oppvask er det liksom ikke helt det store å bake sju slag ;)

Kanelsnurrer - Dag Olavs favoritt!



 

Julebord

Julebord er tradisjon både i Norge og i Tonga, men måten det gjøres på er nok forskjellig. Vi dro ut med Village Mission Clinic til Vakaloa, en resort på vestsiden av øya. Vi var seks stykker inkludert meg: Dag Olav, farmasøyt Jasmine, vikarfamasøyt Meena, sykepleier Pele og apotektekniker Amelia.

Vi var ikke de eneste som skulle på julebord der. På Vakaloa hadde også helseministeriet julebord, i tillegg til Fab Rental Cars og slottets ansatte. Vi ankom halv sju og gikk først til stranden for å nyte utsikten. Festen var allerede i gang selv om ikke så mange var ankommet. Her trengs det ikke alkohol for å få fart på livet. Folk lo og danset til smektende sydhavstoner. Vi bestilte oss litt brus og parkerte oss ved bordet vårt. Pele hadde laget blomstersmykker, kahoa, til oss jenter, og de duftet herlig!



Snart var buffeen åpen, og alle stormet frem i kø. Vi tok litt av alt på tallerkenen: søtpotet og taro, fritert fisk, rå fisk i kokosmelk, kylling sweet&sour, helstekt gris, salat og mye mer. Maten var nydelig, som vanlig. Pele var fornøyd med at her kunne man gå og forsyne seg både en og to og tre ganger. Ikke at hun trengte det, så mye mat som det var på tallerkenen. Restene kunne folk få pakket med seg hjem.

Nå som julen nærmer seg reiser mange bort, og også Jasmine skal på ferie i et par måneder. Dermed har vi fått Meena som vikar, ei livlig og flott kristen jente opprinnelig fra Irak, men som bor i New Zealand. Det er hun som har tatt alle bildene dere ser på bloggen i dag.

Etter måltidet startet underholdningen, med tradisjonell tongansk dans fremført av kvinner og menn. Det må være den mest fantastiske dansen jeg har sett! Kvinnenes dans var rolig og feminin, med elegante håndbevegelser og små, rytmiske kneis med hodet. Mennene fremførte krigsdanser, med stokker til våpen og energiske hopp, men alle med det rytmiske hodenikket. Tongas urinnvånere var opprinnelig svært krigerske. Kannibalisme har også vært en del av de gamle tradisjonene, og du får et lite innblikk i denne historien gjennom mennenes dans. Når det attpåtil var rytmer av digre trommer med dyp lyd var dette bildet av de gamle tonganske krigerne komplett.

Showet ble avsluttet av kveldens kanskje mest populære innslag: en dragqueen som mimet og sang til moderne musikk. Tonga har, til tross for sin svært konservative kristne profil, et levende miljø av det som kalles fakaleitis, altså menn som kler seg som damer. Dette vil jeg skrive mer om en annen gang.

Klokken var slagen ti, det hadde begynt å regne og maten var ett opp. Folk gikk til bilene, vi var alle trette og mette og veldig fornøyde.



Dag Olav, May Ingunn, Jasmine, Pele, Amelia, Meena



Så må jeg til sist bare kommentere kjolen jeg har på. Den har jeg nemlig sydd selv med ekstremt mye hjelp fra Kari på kirkekontoret. I praksis  har hun vist meg alt jeg skulle gjøre og har hjulpet meg med å sy en del på den. Den var nesten ferdig før jeg dro til Tonga, jeg skulle bare sy mørkeblå stikninger så var den klar. Jeg tok med mørkeblå brodertråd på reisen, men jammen mistet jeg den i New Zealand! Jeg lette lenge og vel på ulike markeder her i Tonga da jeg oppdaget fadesen, og fant til slutt en mørkeblå, broderitråd i en indisk butikk. Så da kunne kjolen endelig ferdigstiller og brukes - hurra!

Søndagsaktiviteter

Søndag er en annerledes i dag i Tonga. Mens alle andre dager er travle, høylytte og støvete, føles søndagen stille, avslappende og morsom. Hverdagene går med på å stå i kø for å betale strømregninger, stå i kø for å fylle bensin, gå i kø på markedene, kjøre i kø til byen, arbeid på klinikken for Dag Olavs del og arbeid hjemme for min del (i tillegg til formiddagsbesøk hos venner, men det er bare kjekt).

Men søndag er alt stengt, det være seg bensinstasjoner og kontorer. Bare bakeriene holder åpent for å sørge for brød til folk. På fredag gikk forresten meldistributøren tom for mel, og alle bakeriene var tomme for brød. Heldigvis kom det ny container mel på fredag kveld, så lørdag fikk vi igjen tak i loff og cibbled rye (grovbrød som i grunnen kun kjøpes av hvite).

Over til søndagen. Denne dagen kler alle seg i sine fineste klær. Kjoler og høyhælte sko er vanlig for damer, med pyntebelte - kiekie, eller hatt om man sokner til Church of Tonga. Mennene går med skjørt - tupenu - og matte over.

Mange velger å spasere denne dagen, kirkene ligger jo i nabolaget. Det er derfor stille på veiene og mindre støvete. Dagen brukes til gudstjeneste, familie- og vennebesøk, soving, spising og strandturer.

Dag Olav og sykepleier Pele var invitert til City Impact Church av en av pastorene, og de tok meg med. Dette er en pinsekirke med utspring fra det amerikanske Assemblies of God. Inne i en nybygd hall av stål ute i en avsidesliggende landsby tilbyr denne kirken gudstjenester med livlig lovsang og preken. De forsøker å holde gudstjenesten kort, maks en time, på grunn av varmen. Denne søndagen var derimot grunnleggeren av menigheten på besøk, og da varte det halvannen time.

Lovsangsteam i City Impact Church

Etter gudstjenesten satte vi oss under et tre i ly for sola og ventet på at lunsjen skulle stelles til. Og for en lunsj! Det må heller kalles et festmåltid. Vi ble skyflet frem først sammen med seniorpresten, noe vi ikke følte oss helt fortjent til, men ingen kunne spise før vi hadde gått frem. Sykepleier Pele tok ansvar og gikk frem som om det var den naturligste ting i verden, og vi fulgte etter henne. Som prestekone er hun vant til å være fremst i køen.

Pastoren rådet oss til å fylle tallerkenen helt opp og ikke være beskjedne, "that's the Tongan way". Og beskjedenheten i matveien har vi brent oss på før på kirkekaffer. Mens vi har tatt bare et lite stykke kake, har tonganerne lesset på tallerkenen, så du kan ikke forvente å få gå to ganger. Du bør ta så mye som du trenger for å bli mett første gangen!

De hadde gjort i stand hummer spesielt til oss, en veldig dyr rett også i Tonga. Jeg spiser ikke skalldyr, noe det ikke fantes forståelse for, men ingen ble fornærmet. Pele på sin side tok fornøyd i mot en halv hummer. Jeg er glad hummerdelikatessen jeg ble tilbudt gikk til noen som ville sette pris på den. Men det var også mye annen god mat: Rå fisk i ulike varianter, fiskegrateng, salater, helstekt gris, ananas, vannmelon og sjokoladekake.

Etter denne "lunsjen" (vi kalte det middag) dro vi til Pele og fikk se landsbyen hennes. De har de nettopp hatt inspeksjon, der myndighetene sjekker om det er rent og pent, så her var det veldig flott med girlandere, blomster og veltrimmede hager. Myndighetene er nøye med å inspisere landsbyer, tradisjonelt gjelder dette hager og det utvendige, men i de siste årene har de også begynt å sjekke om folk har det rent innendørs. Dette kan nok virke påtrengende, men det er viktig ettersom hygienen kan være så som så enkelte steder. Enkelte sykdommer kunne vært unngått om noen hjem var renere.

Kirken i landsbyen til Pele

Resten av ettermiddagen tilbrakte vi på Keletistranden like ved der vi bor. Det var så varmt at det var bare å være i sjøen til du fikk normal temperatur igjen. Selv Dag Olav, som ikke er overvettes glad i strandlivet, syntes at dette var en vel anvendt ettermiddag.

Så gikk turen til The English Speaking Congregation på kvelden, med adventssamling og nattverd. Jeg synes det er veldig koselig å ha adventssamling i starten av gudstjenesten, med sang til hvert lys. Dette er et ukjent fenomen for menigheten, men de sier de setter pris på det :)

Fredagsshopping

Fredager har Dag Olav fri, og i dag bestemte vi oss for å gjøre unna en god del ærend i byen. Første stopp var å fylle bensin (det går en liter per mil). Dernest i banken for å sette inn lønningssjekken og så til forsikringsselskapet for å forsikre bilen (det er egentlig god tongansk skikk å kjøre uten den slags, men det får vi oss ikke til å gjøre).

Det var enormt med folk i byen, vi vet ikke helt hva anledningen er, men det startet visstnok med korpsmusikk kl 05.30 i følge Jasmin. Jeg tror det må ha noe med jula å gjøre. Det kommer mange utenlandstonganere på julebesøk til gamlelandet nå. Alle bakeriene er utsolgt for brød, så vi håper vi klarer oss til i morgen uten. Havregryn får gjøre nytten.

Vi fikk kjøpt et par kilo fisk: mahi mahi og tunfisk.

Fisk klar til filetering!

Jeg kjøpte en pen, liten vifte å bruke når vi er i kirka og i andre forsamlingslokaler hvor temperaturen kan bli ulidelig.

Legg til bildetekst

Underveis fikk vi også kjøpt oss noe ekte, deilig kaffe, en sjelden god luksus.

Legg til bildetekst

Vel hjemme kom vi til nok en liten trafikkork - inne i vår egen gård. Veterinærene har siste dag her i dag, og det er fullt av folk på stedet. Vi kom knapt inn med bilen. Det har vært så mange pasienter at dyrlegene nå går tom for narkosemiddel, så de dyrene som kommer for sent må pent finne seg i å vente til neste år. Det finnes naturligvis ikke narkosemiddel å få kjøpt på Tonga. Man kunne jo spurt på sykehuset, men da kunne vi risikere at sykehuset går tomt, og det ville være mye verre!

 

 

 

En liten del av alle bilene utenfor veterinærklinikken

Dagen er ennå ung, og i kveld går det både juleshow (Unfrozen et stykke satt opp av en av skolene) og revy (Laughing Samoans). Det er vanskelig å velge når begge går samtidig, men en av delene skal vi nok få med oss!

Piknik

I dag var det nok en offentlig fridag, så vi besluttet å kjøre en tur til Toloa for å besøke Ron og Joy. Joy reddet i helga to kattunger fra å bli spist av flokk hunder (kattemor måtte bøte med livet, dessverre), så vi ville gjerne hilse på de to små.

En liten pusekatt reddet fra hundekjeften

Vi gikk en tur på området hvor Ron og Joy bor. De som har fulgt bloggen husker kanskje at de bor på en kostskole i Toloa, hvor de arbeider. Mens vi trasket rundt traff vi på noen av kollegene deres. De skulle ha piknik. Vi ble invitert til å bli med, og det hadde vi jo veldig lyst til!

Piknik

Som vanlig var det en overflod av mat hos tonganerne. Vi ble servert kassava og andre rotgrønnsaker, fritert kylling, grillet svinekjøtt, pølser, ananas og mye annet godt.

Maten må dekkes med plast for å unngå insekter

 

 

Vi satt i skyggen av et svært tre og koste oss sammen med både store og små. Da vi dro hjem fikk vi med oss en pose mango, for det mente Joy og Ron at de hadde for mange av (og det kan de jo ha hatt rett i).

 

Vi kjørte glade hjem fra Toloa. Fridager bør absolutt tilbringes i skyggen av et tre med gode venner og god mat.

 

Regnskogtre

I løpet av uken kommer nok Joy og kattungene på besøk til oss i Ha'ateiho. Her har vi nemlig besøk av et team veterinærer fra New Zealand. De har klinikk i første etasje og kommer til å være her i en uke. Det er godt nytt for Tongas dyrebefolkning, som til vanlig ikke har noe helsetilbud.

Livstegn

Jeg har nå feiret bursdag. Det var en trivelig dag. May hadde laget ekte kokekaffe til frokost - litt av en luksus! I gave fikk jeg grønn te og en papaya, veldig nyttige ting. Vi spiste pizza og kanelboller og hadde det fint hjemme på kvelden.

Det har vært en fin uke på jobb så langt med en passelig mengde pasienter. Innimellom det medisinske blir det tid til å prate litt om både politikk, jordbruk og innfløkte tonganske familieforhold. En må aldri ta for gitt at den voksne som følger barnet til legen er en forelder. Det kan like gjerne være en onkel eller tante, en besteforelder eller et søsken, en nabo eller en som har adoptert eller tenker på å adoptere barnet. Gjerne flere samtidig også. De fleste har med masse slektninger til legen. En trenger ikke få panikk om venterommet er fullt av folk, det er gjerne bare en av fire som faktisk er pasient. Av og til er ingen av dem pasienter, bare folk som sitter og slapper av litt på det kjølige venterommet vårt!

I kveld har vi hatt strømbrudd. Det skjer kun sjelden, men er jo litt plundrete. Heldigvis virker gassovnen uansett, og stearinlys er koselig om litt skummelt. Det er best å unngå brann. Onde rykter sier at brannbilene av og til er tomme for vann. Samtidig må det sies at brannvesenet var veldig effektive når det brant utenfor klinikken. En søppelkasse hadde tatt fyr og smeltet koblingsanlegget. Det tok ikke mer enn en drøy uke å få strømmen tilbake..

Matfest

Ingen slår tonganerne når det gjelder fest og mat. Denne lørdagen var jeg invitert til en ny missionales, overrekkelse av innsamlede penger i en kirke. Jeg kjørte ut til Pekehake, en landsby ca en mil fra oss. Her bor Amelia, apotekteknikeren på Dag Olavs klinikk. Hun hadde invitert meg med på festen.

Prinsen til Pelehake taler i kirken



Vel fremme i kirken fikk jeg med meg den flotte sangen til kirkekoret og overrekkelsen av pengene. Prinsen til Pelehake holdt en takketale og etterpå var det klart for fest i kirkesalen.

Amelia hadde gjort i stand fire fat kylling, fire fat rotvekster, tjue porsjoner rekesalat og en stor bolle salat. Vel fremme på festen ble alt gjort i stand. Det ble satt frem fat med helstekt fisk, helstekte griser, kylling i alle varianter, salat, blåskjell, frukt og rå fisk i kokosmelk - 'ota ika. I tillegg kom kurver med kjeks, sjokolade, brus og annet godteri. Musikk ble spilt på full guffe, barna løp omkring og prøvde å sikre seg cola og damene dekket på. Klovnene spøkte og fikk alle til å le, mens ungdommene danset.

Bordene er dekket



Så fikk vi endelig gå til bords. Damene, ungdommene og barna satt ved bordene, mens landsbyens menn satt på gulvet langt der fremme og drakk kava, en tradisjonell drikk med meget lett narkotisk virkning. Mennene fikk maten sin på gulvet.

Vi spiste mens lederne i landsbyen holdt taler (ingen så ut til å lytte, alle snakket og spiste). Det var så mye mat på bordene at du hadde knapt plass til en liten kaketallerken å spise av. Amelia forklarte at man skulle smake på alt. Til min forbløffelse forsvant de helstekte grisene rimelig kjapt. Da vi alle var mette, talene ferdige og festen over, var det fortsatt hauger av mat igjen. Nå begynte alle å pakke ned den maten de helst ville ha. Alle kunne få ta med hva de ville.

Hele kalaset varte fra kl 10-14. Vel hjemme var det bare å slappe av. På kvelden dro vi begge ut til Jasmin for å spise felles middag (pot luck) der alle tar med mat selv. Denne matfesten var ikke i nærheten av den tonganske når det gjaldt mengde, men veldig koselig.

 

 

Folk er mette, men maten ser nesten urørt ut.