Education Day

Det var nå skolenes tur til å hedre kongeparet med Education Day avholdt på Teufaiva Stadium. Vi dro til byen og de arbeidende snek seg fra jobb og ut på fortauet for å se paraden med skolenes korps gå forbi.

Korps er, sammen med kor og rugby, det store for både små og store i Tonga. Skolekorpsene holder meget høyt nivå og står ikke tilbake for verken det amerikanske marinekorpset eller den norske gardens musikk. Skoleguttene øver før skoletid, i friminutt, på kveldene, i helgene og i feriene hele tiden året gjennom. Det blir kvalitet av sånt.

Den grønne tamburmajoren er fra mormonernes skole,
han har klart den kuleste uniformen og vet det godt,
de andre fra Tonga College Atele (rød) og Apifo 'ou (lyseblå).

Skolene bruker uniformer og man kan kjenne dem igjen fra skole til skole. Mormonerne har grønn uniform, landbruksskole hvitt og blått, statlige skoler burgunder og anglikanere mørkeblå osv osv.

Mens Dag Olav og gjengen gikk tilbake til arbeidet trasket jeg ned til Teufaiva Stadium. De hadde selvfølgelig snekret opp en portal på parkeringsplassen bak stadion. Teksten på plakaten elven smule snodig innholdsmessig, men ser imponerende ut (og det er det som teller).

Kongen hadde sin spesielle plass og betalende gjester fikk sitte på stoler på tribunen. Resten av oss satt på gresset og knasket peanøtter som ble solgt fra boder omkring.

Skolene hadde øvd lenge og vel på marsjering, sang og dans. De dannet til slutt det tonganske flagget, til stor jubel.

Noen befalselever viste frem treningskunstene sine. Her er både damer og menn. Kvinner er ikke utelukket fra noen del av samfunnet, kanskje bortsett fra mennenes kavasamlinger. Tonga har både et patriarkalsk og et matriarkalsk system. Mennene har høyere rang enn kvinner, men søstre har høyere rang enn brødre. Bare menn kan eie land, men kvinnene er overhoder i familiene.

Deretter løp forskjellige folk og hentet materialer, stillas, møbler og matter. Et voldsomt arbeid tok til under solen, og et hus ble reist på femten minutter, innredet og dedikert til kongen. Bildeler ble satt frem og montert sammen til en fungerende bil.

Publikum var fornøyd, og det var sikkert kongen også.

Kroningsuke del 2: korsang for alle penga

Dagen etter kavaseremonien var det tid for den årlige kor-konserten. Dette er et svært arrangement med plass til tusenvis av gjester i Queen Salote Memorial Hall (og enda flere som hørte på utenfor). May og jeg hadde klart å få tak i billetter og var ute i god tid. Jeg satt ved siden av en koselig rojalistisk nonne på ferie fra Fiji, som kjente godt til Norge på grunn av kronprinsparet hun hadde lest om i blader.

Bare uklare bilder dessverre.

 Når hedersgjesten, dronning Nanasipau'u, var ankommet kunne konserten begynne. Arrangementet heter One Tonga: Glorifiying God In Song, så det begynte selvsagt med en lang bønn. Deretter fyrte det løs med en femten numre. Det var utrolig bra! Vi hørte tradisjonell gospel, en kinesisk sopran, et stykke av Handel, tradisjonell tongansk kirkesang (de synger så kraftig at koret like godt satt og framførte). Metodistkirken hadde et skikkelig kraftpatriotisk nummer komplett med bilder av kongeparet, viftende flagg, søte barn i koruniformer, en meget habil sopran og - selvsagt - kirkepresidenten som dukket opp og forkynte sin troskap til de kongelige. Det var også tid til et syngespill, med både Jesus og Tongas første konge på scenen.

Husker ikke hvilket kor dette var, men de var ekstremt flinke

Husker heller ikke hvem disse var. Men de var flinke!

De neste dagene var det ikke noen store arrangementer, bare hektisk aktivitet med opprydding, oppspikring av portaler, opphenging av plakater og girlandere og annet kroningsrelatert.

Men nå må jeg slutte å blogge, for jeg så nettopp en lubben rotte lunte stillferdig inn på kjøkkenet vårt. Og jeg som nettopp har lest om byllepest! Tenker vi prøver å låne en katt i morgen.

May er klar til kamp hvis rotta viser seg igjen 

Starten på kroningsfeiringen

Vi jenter finner alltid på noe sammen fredagskvelden. Denne siste fredagen i juni gikk vi ut på byen på Blockparty. Det var liksom startskuddet for kroningsfeiringen, selv om landet har stått på hodet i flere uker allerede med alle forberedelsene til festen.  Flere buer er bygget over veiene med elektrisk lys, snurrende kroner og hilsener til kongeparet.

Kineserne, som er veldig interessert i Tonga,  deltok på Blockparty med tog der de hadde tradisjonelle kinesiske løver og trommemusikk. I midten gikk kronprinsen. Noen ganger stanset de ved bodene og inspiserte maten og vekslet ord med selgerne.

Hele hovedgaten i byen var stengt, og det ble solgt grillspyd, kokosnøtter, blinkende ting til barna og annet moro. Det var folk overalt, hvem skulle tro Tonga hadde plass til så mange?

May Ingunn og Jasmin ved delfinfontenen, hurra!

Jasmin og jeg fant den nyrestaurerte delfinfontenen og tok en selfie. Dagen etter ble noen jenter tatt på fersken da de klatret på klenodiet,  og etter det har delfinene fått et lite kledelig gjerde rundt seg.

Kongen i sin fale (hytte)

Dagen etter, mens Dag Olav slavet på klinikken, gikk jeg opp til palasset for å se den eldgamle, tonganske seremonien for kongeinnsettelse, Taumafa Kava. Da sitter kongen i hytten sin og ser folket bære frem gaver til seg. Disse gavene deler han så ut til folket igjen.

Kongen drikker også kava, en tradisjonell drikk laget på knuste røtter. Den har en meget lett narkotisk virkning. En slurk kan gi nummenhet i munnen som om du har fått bedøvelse hos tannlegen. Menn i Tonga drikker alltid kava, det er deres sosiale greie. De sitter hele natten og drikker og diskuterer viktige ting (og kanskje mindre viktige).

Kavabusken bæres frem

Her bæres kavabusken frem. Den tilberedes på stedet og kavadrikken blandes av kongens datteren i en stor bolle. Seremonimesteren for det hele kalles Motu'apuaka - Gammel Gris. Det er nok en mer ærverdig tittel på tongansk enn norsk.

Pele finner venteplassen sin.

Vi dro tilbake til palasset på ettermiddagen, jeg, Dag Olav, sykepleier Pele og apotektekniker Amelia. Da var seremonien ferdig, men det var stadig både gaver og folk til stede. Pele satte seg ned blant de eldre, kloke damene. De visste nemlig at om de bare ventet lenge nok ville de få svære kurver fylt med mat: corner beef, nudler, røtter, all slags mat.

Litt spesiell bakgrunn, kanskje.

Amelia forklarte oss alt dette i mens. Hennes far er prinsens Talking Chief, han kalles Faka-loto-manafa (å tilbe i midten av, en strofe fra Salme 7), men hans fødenavn er Sione (John). Han var tilstede for å representere landsbyen deres og tale for landsbyens innbyggere.

Griser er et symbol på rikdom i Tonga og viktig mat. Alle øyene og landsbyene sendte de feteste, største grisene til kongen. De ble slaktet denne morgenen med et snitt i halsen og dandert med blader og pynt. Dette er svære dyr. Noen vi snakket med hadde prøvd å telle griser. De kom til over fire hundre. Det var et underlig skue å se hele plenen full av nyslaktede gris.

Slik startet altså de første to dagene av kroningen, som ville fortsette en drøy uke til. Tonganerne kan det med å feire!

Fra Blenheim kjørte vi nedover langs østkysten til turistbyen Kaikoura. Der hadde vi det veldig fint. Om kvelden spiste vi harepizza, og om morgenen dro vi og tittet på seler. De var noen bedagelige skapninger med melankolske fjes, som la seg til under biler når de ble lei av alt saltvannet.

Så kjørte vi videre nok en gang. Nå var målet Hanmer Springs, et badested litt nord for Christchurch. Her badet vi i stinkende varmt kildevann. Det var mange skilt som advarte oss om å ikke få vann i nesa. Da kan man - med en solid dose uflaks - få en amøbeinfeksjon i hjernen. Dette gav badeturen et lite element av spenning som jeg satte pris på. Vi har dessverre ingen bilder fra badene, siden vi var for opptatt med å holde hodet over vannet.

Neste dag gikk vi noen korte turer i de flotte skogkledte åsene.

Så var det tid for å kjøre ned fra fjellene og tilbake til Christchurch. Vi fikk lov til å sove over hos Mike og Tessa, foreldrene til kollegaen min. Der slappet vi så godt av at vi helt glemte å ta bilder! Søndagen gikk vi på gudstjeneste og trasket rundt i parken, før vi fløy hjem til Tonga. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Vi hadde kjørt noe sånt som 3200 kilometer, og dermed virkelig fått tatt igjen månedene vi har holdt oss i ro på den lille øya vår.

Kapp Farvel

Vi gledet oss til å komme frem til Nelson, en by i nord. Det er et sommerferiested for kiwier (newzealandere),  og byen er full av moteller. En flott katedral hører selvsagt med. Været her var litt mer behagelig, og vi fikk spist masse god mat, blant annet mør lammeskank. I Nelson finner du for øvrig designeren av ringen fra Ringenes Herre. Han er en danske som har en gullsmedbutikk i byen.

En av dagene mens vi var her tok vi med bilen opp i fjellene for å kjøre til den ytterste spissen av Sørøya,  Kapp Farvel. Veiene var fulle av hårnålssvinger time etter time, tunneler er nesten ikke å finne i dette landet. Halvveis fremme, på toppen av åsene, ble vi belønnet med nydelig utsikt.

Vi kjørte videre, litt svimle og småkvalme av alle svingene. Vi nådde endelig den forblåste nordvestkysten.

På den ene kanten var det sauer på beite, litt unna endeløse strekk med sandstrand, så kald og forblåst at ingen kunne sitte og nyte det. Men vi var flere som gikk tur for å se den flotte naturen, godt innpakket i jakke og lue.

Selve Kapp Farvel er en lang stripe land som er gjort om til naturreservat og kun tilgjengelig om du blir med på dyre, guidede turer. Vi valgte å se landtungen fra utkikkspunktet, før vi satte kursen tilbake til Nelson.

Etter tre dager i Nelson gikk turen videre til østkysten og sørover. På veien stoppet vi i Blenheim hvor de hadde et kult flymuseum med fly fra 1.verdenskrig.

Go West

Etter Wanaka kjørte vi over Haast-passet til vestkysten. Dette er en ganske tynt befolket del av Sørøya der det regner utrolig mye, men vi var heldige og hadde fint vær.

Ved Haast-passet 

Vestkysten

De største turistattraksjonene vestpå er de to isbreene som heter Fox og Franz Joseph. Selv om de har krympet mye i senere år og ser ganske grå og slunken ut er det masse besøkende. En drøss av folk velger å fly opp på dem, så det var helikoptre i lufta hele tiden. Vi gikk de korte turene opp til fots.

Franz Joseph

Etter isbreene tråklet vi oss videre nordover. Vi stoppet innom Greymouth, men jeg husker ikke noe annet derfra enn at vi kjøpte en billig pastasalat på et supermarked. Jeg likte den, May syntes ikke den var så god. Sånn er livet av og til.

Greymouth. Bilde tatt før pastasalat.

Etter Greymouth kjørte vi opp til den kule lille gruvebyen Reefton og sov der. Neste dag var det ned til Hokitika for å se på havet. Der kom vi over noen artige weka-fugler på parkeringsplassen.

Weka 

Turist 

Bilder av fjell og innsjøer for det meste

Etter Bluff dro vi nordvestover opp i fjellene. Landskapet var flott, med høstløv på bladene og snø på toppene.

Vi stoppet innom Arrowtown, der vi trasket litt rundt og så på gamle bygg.

Det var ganske kjølig, men selv her oppe i fjellene er det så fruktbart at de klarer dyrke vindruer.

Etter ganske mye kjøring, inkludert litt bomturer, ble vi ganske slitne. Men vi kom oss fram til Wanaka, der vi fornøyde fant et varmt motellrom med kabeltv. Neste morgen ble det flere fjell.