Olav og 'Eua del 2 - turbonanza

Etter gudstjenestene dro vi ut på ekspedisjon. Med firehjulstrekkeren sneglet vi oss to mil sørover langs hullete veier til vi kom til sørkysten. Her er landskapet veldig dramatisk. Bratte klipper stuper ned mot sjøen, mens forskjellige interessante sjøfugler virrer rundt. Det finnes også halv-ville hester, men de så vi ikke.

Farlig nær stupet 

Vi hadde også tid til en avstikker til regnskogen litt lenger nord. Her tittet vi på 'Ana 'Ahu - røykgrotten. Dette er egentlig et synkehull som det renner en liten foss ned i. 'Eua er noe sånt som tretti millioner år gammel, og geologien blir da ganske spenstig med underjordiske elver og annet eksotisk.

Langt ned.

Neste dag, 2. påskedag, var det tid for den virkelig store ekspedisjonen. Vi hadde leid oss en guide, Matthew, som skulle lede oss gjennom regnskogen til Lokupo-stranden helt i øst. Det ble en lang, men trivelig dag der vi fikk svettet oss godt ut og tittet på mange interessante planter. Vi var veldig heldige og så masse papegøyer, men de var ikke lette å ta bilde av..

Vi var blide når dagen startet..

men hang fort med hodet i varmen.

På veien stoppet vi innom Rottehulen med utsikt over stranden (og åsen vi måtte klatre ned og opp!)

En god stund etterpå sto vi på denne stranda..

..der Olav fikk smake rå sandkrabbe..

..mens May hvilte beina og tenkte på turen opp igjen.

Som forventet ble det ganske tungt opp igjen. Det var ikke mange hundre høydemeterne, men det viste seg at det kan bli ganske fuktig og varmt i en regnskog!

Bratt!

 Vi kom oss opp og hjem velberget og fornøyde med flotte gnagsår. Det var ennå noen timer med dagslys igjen, så vi bestemte oss for å ta en liten bonustur til stranden som Olav og jeg tidligere hadde funnet stien til. Og denne gangen virket kameraet!

Klar for ny innsats.

Fangatave-stranden.

Kveldsstemning. På tide å dra hjem.

Og dermed var eventyret nesten over. Klokka tre neste morgen sto vi opp for å ta ferja hjem. Jeg var altfor gretten og trøtt til å ta bilder. Men det var en fin overfart!

Olav på besøk!

Nå som vi har dekket de nyeste begivenhetene er det tid på å fortsette der bloggingen sluttet i april, når pcen døde. Da fikk vi nemlig besøk hjemmefra! Olav bestemte seg ganske plutselig for å fly over en tur for å se hvordan vi hadde det. Og en fredag kveld sto han på flyplassen, døgnvill og forvirret. Han var klar for eventyr, i hvert fall etter å ha blitt foret med pizza og etter å ha fått sovet litt.

Som nevnt i forrige innlegg var det første eventyret en tur over til øya 'Eua. Vi tok med oss bilen på den forholdsvis røffe ferjeturen over.

Sjøsyk bil.

 Men prøvelsene var verdt det. Ferja sank ikke, og vi kunne rulle i land og kjøre opp til metodistenes landbruksskole i Hango. Via bekjente hadde vi kommet i kontakt med rektor der, som lot oss låne en gjestebolig midt i en beitemark.

Huset vårt.

May har skrevet litt om de første dagenes utforsking allerede. Olav vokste opp i Kamerun og er en lidenskapelig guava-spiser. Han ble rimelig fornøyd da det viste seg at øya bugnet av frukt.

Guava! Guava overalt!

Fornøyd.

Det var en glimrende tur. Vi kjørte rundt med bilen til vi gikk tom for vei og måtte snu. Så gikk vi på tur og prøvde å finne en bortgjemt strand. Siden jeg hadde vært der før, ble det guiding fritt etter hukommelsen. Vi gikk oss spektakulært vill, men når det virket mest håpløst fant vi en taustump rundt et tre og dermed var vi på stien! Rett etter det klikket kameraet, så dessverre ingen bilder av paradisstranden.

Lettet.

Snart tomt for vei.

Koselig i solveggen.

Dagen etter kom Jasmin og Colleen over med ferja og laget seg til i telt i hagen og ble med på all moroa. Første påskedag sto vi opp grytidlig og dro til et utkikkspunkt for å se på soloppgangen, synge påskesalmer og fryse litt. Etter det var det gudstjeneste i landsbyen.

Første påskedag 

Lørdag 4. juli var selve dagen her: kroningen. Vi er glade i korpsmusikk, pomp og prakt, outrerte uniformer og kjendistitting, så da var det bare å komme seg til Nuku'alofa sentrum sammen med vennene våre. Invitasjonene våre måtte ha kommet bort i posten, så vi måtte nøye oss med å sulle rundt utenfor kirka og prøve å titte over skuldrene på høyvokste tonganere for å se hva som foregikk.

Skoleelever sto oppmarsjert langs gatene og ventet på kortesjen 

 Gudstjenesten var stiv og formell og velsignet kort. Kongen og dronningen satt med alvorlige ansikter på et par kledelig beskjedne troner. Siden det er tapu (forbudt) for tonganere å berøre kongens hode, ble seremonien ledet av en australsk prest.

Kongen er nettopp ankommet. Legg merke til damen i blå kjole bak min høyre skulder. Hun klarte senere å bli taklet av kongens vakter fordi hun ble for nærgående.

Musikken var veldig flott. Koret sang et velkjent kroningsstykke av Handel (Zadok the Priest, som på tongansk blir Satoki, Taula'eiki). Det passet - som en kunne vente - veldig bra til en ekte kroning. 

Venter på at kongeparet skal ferdigkrones 

Når de omtalte kronene endelig var plassert på de rette hodene, begynte kirkeklokkene å kime mens salutten gikk av. Nå var verdens eneste metodistiske konge skikkelig innsatt!

Alvorlige miner, og i følge ryktene noen skikkelig tunge kroner!

Så bar det ut i bilen for å fraktes til palasset. May og jeg skyndtet oss til inngangen for å prøve å få tatt bilder. Jeg klarte å vri meg til en god plass og jeg så bra, men hver gang jeg prøvde ta bilde skulle alle andre gjøre det samme.. Sett bort fra mislykkede bilder var det kjempestemning og hjertelige hyllingsrop. Det tok litt tid å manøvrere hermelinslepene på plass i bilen, men til slutt kom de seg av gårde og de andre gjestene kunne komme ut.

Klarer dere finne May på bildet?

Det japanske kronprinsparet, og kongens søster prinsesse Pilolevu til venstre 

Bilkortesjen kjørte den korte veien til palasset i byen, der dignitærene fikk kose seg med festlunsj. Vi dro hjem til Jasmin og spiste pizzasnurrer i store mengder.

På kvelden dro vi ned mot kaia. Det var tid for Tupakapakanava. Dette er en seremoni der skolebarn tenner svære fakler langs sjøen til ære for kongen. Andre steder vil en kanskje være tilbakeholden med kombinasjonen paraffin, åpen ild og tenåringer, men tradisjon er tradisjon. Det gikk nå bra. Flott fyrverkeri fikk vi også etterhvert. Alle var enige om at det hadde vært en fin dag!

Education Day

Det var nå skolenes tur til å hedre kongeparet med Education Day avholdt på Teufaiva Stadium. Vi dro til byen og de arbeidende snek seg fra jobb og ut på fortauet for å se paraden med skolenes korps gå forbi.

Korps er, sammen med kor og rugby, det store for både små og store i Tonga. Skolekorpsene holder meget høyt nivå og står ikke tilbake for verken det amerikanske marinekorpset eller den norske gardens musikk. Skoleguttene øver før skoletid, i friminutt, på kveldene, i helgene og i feriene hele tiden året gjennom. Det blir kvalitet av sånt.

Den grønne tamburmajoren er fra mormonernes skole,
han har klart den kuleste uniformen og vet det godt,
de andre fra Tonga College Atele (rød) og Apifo 'ou (lyseblå).

Skolene bruker uniformer og man kan kjenne dem igjen fra skole til skole. Mormonerne har grønn uniform, landbruksskole hvitt og blått, statlige skoler burgunder og anglikanere mørkeblå osv osv.

Mens Dag Olav og gjengen gikk tilbake til arbeidet trasket jeg ned til Teufaiva Stadium. De hadde selvfølgelig snekret opp en portal på parkeringsplassen bak stadion. Teksten på plakaten elven smule snodig innholdsmessig, men ser imponerende ut (og det er det som teller).

Kongen hadde sin spesielle plass og betalende gjester fikk sitte på stoler på tribunen. Resten av oss satt på gresset og knasket peanøtter som ble solgt fra boder omkring.

Skolene hadde øvd lenge og vel på marsjering, sang og dans. De dannet til slutt det tonganske flagget, til stor jubel.

Noen befalselever viste frem treningskunstene sine. Her er både damer og menn. Kvinner er ikke utelukket fra noen del av samfunnet, kanskje bortsett fra mennenes kavasamlinger. Tonga har både et patriarkalsk og et matriarkalsk system. Mennene har høyere rang enn kvinner, men søstre har høyere rang enn brødre. Bare menn kan eie land, men kvinnene er overhoder i familiene.

Deretter løp forskjellige folk og hentet materialer, stillas, møbler og matter. Et voldsomt arbeid tok til under solen, og et hus ble reist på femten minutter, innredet og dedikert til kongen. Bildeler ble satt frem og montert sammen til en fungerende bil.

Publikum var fornøyd, og det var sikkert kongen også.

Kroningsuke del 2: korsang for alle penga

Dagen etter kavaseremonien var det tid for den årlige kor-konserten. Dette er et svært arrangement med plass til tusenvis av gjester i Queen Salote Memorial Hall (og enda flere som hørte på utenfor). May og jeg hadde klart å få tak i billetter og var ute i god tid. Jeg satt ved siden av en koselig rojalistisk nonne på ferie fra Fiji, som kjente godt til Norge på grunn av kronprinsparet hun hadde lest om i blader.

Bare uklare bilder dessverre.

 Når hedersgjesten, dronning Nanasipau'u, var ankommet kunne konserten begynne. Arrangementet heter One Tonga: Glorifiying God In Song, så det begynte selvsagt med en lang bønn. Deretter fyrte det løs med en femten numre. Det var utrolig bra! Vi hørte tradisjonell gospel, en kinesisk sopran, et stykke av Handel, tradisjonell tongansk kirkesang (de synger så kraftig at koret like godt satt og framførte). Metodistkirken hadde et skikkelig kraftpatriotisk nummer komplett med bilder av kongeparet, viftende flagg, søte barn i koruniformer, en meget habil sopran og - selvsagt - kirkepresidenten som dukket opp og forkynte sin troskap til de kongelige. Det var også tid til et syngespill, med både Jesus og Tongas første konge på scenen.

Husker ikke hvilket kor dette var, men de var ekstremt flinke

Husker heller ikke hvem disse var. Men de var flinke!

De neste dagene var det ikke noen store arrangementer, bare hektisk aktivitet med opprydding, oppspikring av portaler, opphenging av plakater og girlandere og annet kroningsrelatert.

Men nå må jeg slutte å blogge, for jeg så nettopp en lubben rotte lunte stillferdig inn på kjøkkenet vårt. Og jeg som nettopp har lest om byllepest! Tenker vi prøver å låne en katt i morgen.

May er klar til kamp hvis rotta viser seg igjen 

Starten på kroningsfeiringen

Vi jenter finner alltid på noe sammen fredagskvelden. Denne siste fredagen i juni gikk vi ut på byen på Blockparty. Det var liksom startskuddet for kroningsfeiringen, selv om landet har stått på hodet i flere uker allerede med alle forberedelsene til festen.  Flere buer er bygget over veiene med elektrisk lys, snurrende kroner og hilsener til kongeparet.

Kineserne, som er veldig interessert i Tonga,  deltok på Blockparty med tog der de hadde tradisjonelle kinesiske løver og trommemusikk. I midten gikk kronprinsen. Noen ganger stanset de ved bodene og inspiserte maten og vekslet ord med selgerne.

Hele hovedgaten i byen var stengt, og det ble solgt grillspyd, kokosnøtter, blinkende ting til barna og annet moro. Det var folk overalt, hvem skulle tro Tonga hadde plass til så mange?

May Ingunn og Jasmin ved delfinfontenen, hurra!

Jasmin og jeg fant den nyrestaurerte delfinfontenen og tok en selfie. Dagen etter ble noen jenter tatt på fersken da de klatret på klenodiet,  og etter det har delfinene fått et lite kledelig gjerde rundt seg.

Kongen i sin fale (hytte)

Dagen etter, mens Dag Olav slavet på klinikken, gikk jeg opp til palasset for å se den eldgamle, tonganske seremonien for kongeinnsettelse, Taumafa Kava. Da sitter kongen i hytten sin og ser folket bære frem gaver til seg. Disse gavene deler han så ut til folket igjen.

Kongen drikker også kava, en tradisjonell drikk laget på knuste røtter. Den har en meget lett narkotisk virkning. En slurk kan gi nummenhet i munnen som om du har fått bedøvelse hos tannlegen. Menn i Tonga drikker alltid kava, det er deres sosiale greie. De sitter hele natten og drikker og diskuterer viktige ting (og kanskje mindre viktige).

Kavabusken bæres frem

Her bæres kavabusken frem. Den tilberedes på stedet og kavadrikken blandes av kongens datteren i en stor bolle. Seremonimesteren for det hele kalles Motu'apuaka - Gammel Gris. Det er nok en mer ærverdig tittel på tongansk enn norsk.

Pele finner venteplassen sin.

Vi dro tilbake til palasset på ettermiddagen, jeg, Dag Olav, sykepleier Pele og apotektekniker Amelia. Da var seremonien ferdig, men det var stadig både gaver og folk til stede. Pele satte seg ned blant de eldre, kloke damene. De visste nemlig at om de bare ventet lenge nok ville de få svære kurver fylt med mat: corner beef, nudler, røtter, all slags mat.

Litt spesiell bakgrunn, kanskje.

Amelia forklarte oss alt dette i mens. Hennes far er prinsens Talking Chief, han kalles Faka-loto-manafa (å tilbe i midten av, en strofe fra Salme 7), men hans fødenavn er Sione (John). Han var tilstede for å representere landsbyen deres og tale for landsbyens innbyggere.

Griser er et symbol på rikdom i Tonga og viktig mat. Alle øyene og landsbyene sendte de feteste, største grisene til kongen. De ble slaktet denne morgenen med et snitt i halsen og dandert med blader og pynt. Dette er svære dyr. Noen vi snakket med hadde prøvd å telle griser. De kom til over fire hundre. Det var et underlig skue å se hele plenen full av nyslaktede gris.

Slik startet altså de første to dagene av kroningen, som ville fortsette en drøy uke til. Tonganerne kan det med å feire!