Tilbake!

Mens datamaskinen tok seg en liten ferie, har livet gått videre på Tonga. Ekstrem varme og fuktighet holdt på å ta knekken på både folk og tekniske duppeditter, men da temperaturen falt fant maskinen ut at det var på tide å våkne fra dvalen. Så da blogger vi mens vi kan.

Vi hadde storfint besøk av to cruiseskip denne uken, blant dem var QE2. Det er som om Tonga får en helt ny by når så mange mennesker ankommer.

QE2

I mellomtiden har bilen vår begynt å lage interessante skvusje-skvumpe-lyder bak på venstre side. Først trodde vi det var bensinen som skvulpet, men den rådende teorien akkurat nå er at det må ha noe med støtdempere eller noe å gjøre (ingen av oss har noen som helst kompetanse på biler). Biler på Tonga lager de utroligste lyder, ingen av dem friske, så vi er ikke så veldig spesielle sånn. Men det er nå kjekt å sørge for at bilen fortsette å kjøre, da. Så det blir vel en liten tur til en mekaniker eller et verksted for å få sjekket det ut. Men før vi bruker penger på det vil vi nok spørre en mer bilkyndig kamerat om å ta en titt.

Vi har også fått oss medlemskap på biblioteket i byen. For ti pa'anga kan vi låne tre bøker annenhver uke. De fleste bøkene er donert av utlendinger og av meget varierende kvalitet. Men innimellom dameromaner og sær sci-fi (sånn skikkelig sær, selv i Dag Olavs øyne) kan vi finne skatter. Som Kurt Vonnegut Jrs Slaughterhouse 5.

Det blir også ferie på oss i mai, så vi har bestilt billetter til Christchurch, New Zealand. Det blir to ukers roadtrip på South Island, vi gleder oss enormt! For min egen del er jeg ekstremt klar for å en smak av vestlig komfort igjen, selv om ferien blir av typen camping. Bare tenk å kunne få spise brie og annen god ost, druer, mør biff, kiwi, nøtter og annet godt! O lykke!

Vi har jo for sikkerhets skyld ikke pakket et eneste vinterplagg med oss til Tonga, og mai er jo vinter i NZ. Så nå skal strikkepinnene får kjørt seg: Lue, votter, skjerf, sokker.

Nå har vi vært her i fire måneder allerede, tiden går fort! Det er bare to måneder til ferien, og deretter bare tre måneder til vi må tenke på å pakke og venda nesa mot nord.

Men fortsatt nyter vi tiden her i Tonga: en avstresset atmosfære, ingenting haster. Late søndager på stranden. Fersk fisk. Snorkling i turkisblått hav. Vakre solnedganger.

 

 

GOD HELG!

Snorkling og gudstjeneste

Tonga er et perfekt sted for snorkling. Øyene har både ytre og indre rev som hindrer hai i å komme inn til strendene, så det er helt trygt å bade. Ved strendene er det også masse koraller og her ser du all den nydelige korallrevfisken, for eksempel den velkjente Nemofisken (oransj med hvite striper).

På søndag dro vi derfor ut til vestkysten, som har de fineste strendene. Vi stopper først i Te'ekiu for å overraske sykepleier Pele. Hun skulle nemlig forrette gudstjenesten i landsbykirken denne søndagen og vi hadde lyst å høre henne (selv om vi ikke forstår mye). Jeg visste i det minste dagens bibeltekster og omtrentlig tema, ettersom Pele, Amelia og jeg hadde snakket sammen om tekstene på forhånd.

Vi var fem minutter for sene og Pele godt i gang med inngangsbønnen da vi kom. Før prekenen hadde hun likevel sett oss og improviserte en flott innledning på engelsk der hun ønsket oss hjertelig velkommen og at hun var svært overrasket over å se oss - "because I know I didn't invite you!"



Etter gudstjenesten øste regnet ned, og vi trippet over veien til Peles hus. Hun inviterte oss på middag, men siden vi skulle ut og snorkle fikk vi i stedet med oss niste - fårekjøtt kokt i taroblader og kassava. Nydelig - som en tongansk versjon av fårikål.

Det sluttet å regne da vi kom frem til stranden og varmen var sterkt tilstedeværende. Men vannet var deilig kjølig og den fargeglade fisken smatt rundt oss mens vi snorklet. Vi brettet ut pledd og hadde piknik på stranden. Det var riktig så fint!

Abel Tasman's landingsite

Vi kjørte så en liten tur til Abel Tasman's landingsite, angivelig stedet der oppdageren Abel Tasman gikk i land. Her kunne vi se ut til øya Atata hvor vi ferierte på resort i fjor.

Atata



Mens vi kjørte hjem åpnet alle himmelens sluser seg, og det begynte å tordne. Vi våget oss likevel ut senere på kvelden for å få med oss gudstjenesten i den engelskspråklige menigheten.


Ellers planlegger vi hva vi skal gjøre i den to uker lange ferien vi har fått innvilget i mai. Vi har nå bestilt billetter til Christchurch på sørøya i New Zealand og kommer til å tilbringe to uker på landeveien i en enkel campervan. Det blir herlig! Vi reiser 8.mai og blir borte til og med 24.mai. Dette ser vi virkelig frem til!

Om varme

Jeg vet at det er vinter på den nordlige halvkulen nå, og at mange av dere fryser og synes litt varme hadde vært deilig.

Dere kunne ikke tatt mer feil.

I dag har det vært trettitre grader her på øya, varmeste måling så langt denne sommeren. Det er så varmt at du peser hvis du sitter stille på en kontorstol foran en vifte. Hvis du prøver å gjøre noe - for eksempel måle et blodtrykk, skrive en resept eller bare tenke litt - renner svetten i strie strømmer. Å gå til banken - fire hundre meter på flatmark - er en stor ekspedisjon der fordeler (penger på konto, luftkondisjonert venterom) nøye må veies mot ulemper (faren for å dø ung av heteslag på en eksosforgiftet gate i en sliten sydhavsby). Det er ingen som ler hele veien til banken i dag, for å si det sånn.

Det er ikke så mange som ler i det hele tatt på en sånn dag. Igjen - det er for varmt. En må holde seg til det nødvendigste - drikke, puste, småkjekle litt, sluntre unna arbeid, finne unnskyldninger for å kjøre seg en tur i luftkondisjonert bil.

For den som føler at jeg overdriver - og kanskje sutrer - vil jeg gjerne få påpeke at kontoret mitt er det varmeste rommet på klinikken. Dette skyldes flere faktorer. Først og fremst er det et lite rom som er raskt å varme opp. De eneste vinduene er små og høyt oppe på veggen. Bra for privatliv og taushetsplikt, dårlig for ventilasjon. Jeg har en vifte, det er sant. Dessverre er det en gammel og ganske defekt vifte, som har sluttet å rotere, og dessuten bare kan sende luftstrømmen ned mot bakken i en vinkel på 20-30 grader. Det betyr at jeg må sitte inntil vifta, helst lent mot den, med fare for å få rotert hakk i øret, for å få den minste illusjon av luft i bevegelse. Vi har to luftkondisjoneringsmaskiner på klinikken. Ingen av dem er på mitt kontor.

Ja, vitterlig, så varmt er kontoret at pasienter puster tungt i det de kommer inn i det, sukker og stønner, vifter seg febrilsk og virker lettede og glade når de kan gå ut igjen med eller uten diagnose og resept. Men jeg må tilbringe hele dagen i det infame lille rommet som må ha vært tenkt ut av en arkitekt eller  byggmester som hater leger og alt de står for. Kanskje han ble tvunget til å ta noe vond medisin når han var liten og nå hevner seg ved å torturere oss, en lege om gangen.

Men jeg lar meg aldri kue!

Varm fyr

Jula varer helt til påske

 

 



Vi teller 3.februar, det er tre-fire uker igjen til faste, og endelig dukket den siste julepakken opp. Det tonganske postvesenet er litt av en saga. Pakkene bruker max en uke fra Norge til Tonga, men postvesenet gjør en elendig jobb med å sortere og, ikke minst, finne ting. Så pakker kan fint ligge i to måneder og vente, andre ganger blir de rett og slett stjålet eller forsvinner/mistes. Vi har vært innom hver uke siden nyttår og spurt om det er post. Nei, nei og atter nei har svaret vært. Det er ingen pakke her. Jeg fikk sporingsnummeret på pakken av mamma og vi sporet den - til Tonga. "Forsøkt utlevert 12.jan". Hah! Det fins jo ingen utlevering av post her, tenkte jeg.

 

Jeg spurte damen på postkontoret i går: "Er det post i postboks 522?"

"Nei. En mann en tongansk dame var her forrige uke. Da var det heller ikke noe. Det sorteres ikke post torsdag, fredag, lørdag (underforstått:  hvorfor kommer du hit og maser en mandag, jeg har jo forklart deg dette før?")

 

"Jeg har med sporingsnummeret du spurte etter da de var her."

 

"Åja, det stemmer, det er en pakke du skal ha. Den sitter i tollen fortsatt og kan ikke utleveres ennå." Damen trykker på tastaturet og trekker på skuldrene.

 

"Jeg har sporet den og fått beskjed at dere prøvde å levere den ut 12.januar."

 

"Ååå jaaa...." Damen reiser seg, omstendelig og langsomt. Subber til veggen bak seg, henter straks frem en stor pakke og leser. "Denne har nok ligget i tollen, ja. De har vel sett noe de reagerte på i røntgenmaskinen. Men nå skulle det vel være greit. Beklager, men det er 20$ (60kr) tollavgift."

 

Jeg kjørte hjem med pakken og ventet til Dag Olav var ferdig på arbeid. Det ble en lang dag for ham, for han var invitert til radiostasjonen Kool FM for å snakke om helse. Kjempeviktig folkeopplysning! Folk kunne ringe inn og stille spørsmål, og programlederen gjorde en utmerket jobb sammen med Dag Olav. De fikk belyst diabetes, hudinfeksjoner og hjerte- og karsykdommer og hva folk kunne gjøre for å unngå og behandle disse sykdommene. Egentlig er det ganske enkelt. Litt mindre sukker og fet mat, litt trim, såpe og vann, så er du på god vei!

 

Halv ni var Dag Olav ferdig, og endelig var vi hjemme og kunne åpne presanger. Her lå det mange fine skatter! Tegneserier og ukeblader og et par aviser byr på nytt lesestoff, det trenger vi! Dag Olav fikk ei skjorte, og det trenger han, for alle skjortene er blitt flekkete etter utallige besøk i bingen med svarte snøftetryner som snuser på ham (han har endelig klart å velge en fast griseskjorte, etter at vi innså at vaskemaskinen her på ingen måte klarer fjerne flekker). Jeg fikk noen fine topper og bluse (varmen gjør at vi må skifte klær omtrent to ganger daglig). Ellers var det tanntråd og tannkrem (dyrt i Tonga) og - kaffe og te! Nå har vi nok varm drikke til å klare oss frem til sommeren, tenker jeg :)

 

 

En smak av den store verden

I helga kom ikke mindre enn tre cruiseskip på plutselig besøk, etter å ha blitt omdirigert fra Samoa på grunn av storm. Tonga får ikke så mange cruiseturister som mange andre stillehavsøyer, så dette var virkelig en stor dag for et lite land.

 

 

Vi kjørte til kaien for litt sightseeing søndag. På veien møtte vi spreke sekstiåringer på sykkel med strømper i sandalene og et smil om munnen, helt åpenbart glade turister. Bare synd det ikke fantes en eneste butikk de kunne bruke penger på, Tonga kunne ha godt av litt inntekter. Men folk her holder på tradisjonene, er det søndag så er det søndag, og tusenvis av turister kan ikke endre på det!

Byens hovedgate ble stengt



En liten kaffebar ble på ettermiddagen åpnet for turistene, og taxier og busser med spesialløyve kjørte turistene rundt på øya (verken taxier eller busser får egentlig kjøre på søndager). Mange av turistene fant veien til de store kirkene, og jeg vil tro de fikk en riktig autentisk opplevelse av Tonga. Det er nok noe annerledes og mer fredelig enn de andre stedene, der folk alltid skal selge og mase. 





For oss var det også flott å se skipene, det er virkelig en smak av den store verden.