Om varme

Jeg vet at det er vinter på den nordlige halvkulen nå, og at mange av dere fryser og synes litt varme hadde vært deilig.

Dere kunne ikke tatt mer feil.

I dag har det vært trettitre grader her på øya, varmeste måling så langt denne sommeren. Det er så varmt at du peser hvis du sitter stille på en kontorstol foran en vifte. Hvis du prøver å gjøre noe - for eksempel måle et blodtrykk, skrive en resept eller bare tenke litt - renner svetten i strie strømmer. Å gå til banken - fire hundre meter på flatmark - er en stor ekspedisjon der fordeler (penger på konto, luftkondisjonert venterom) nøye må veies mot ulemper (faren for å dø ung av heteslag på en eksosforgiftet gate i en sliten sydhavsby). Det er ingen som ler hele veien til banken i dag, for å si det sånn.

Det er ikke så mange som ler i det hele tatt på en sånn dag. Igjen - det er for varmt. En må holde seg til det nødvendigste - drikke, puste, småkjekle litt, sluntre unna arbeid, finne unnskyldninger for å kjøre seg en tur i luftkondisjonert bil.

For den som føler at jeg overdriver - og kanskje sutrer - vil jeg gjerne få påpeke at kontoret mitt er det varmeste rommet på klinikken. Dette skyldes flere faktorer. Først og fremst er det et lite rom som er raskt å varme opp. De eneste vinduene er små og høyt oppe på veggen. Bra for privatliv og taushetsplikt, dårlig for ventilasjon. Jeg har en vifte, det er sant. Dessverre er det en gammel og ganske defekt vifte, som har sluttet å rotere, og dessuten bare kan sende luftstrømmen ned mot bakken i en vinkel på 20-30 grader. Det betyr at jeg må sitte inntil vifta, helst lent mot den, med fare for å få rotert hakk i øret, for å få den minste illusjon av luft i bevegelse. Vi har to luftkondisjoneringsmaskiner på klinikken. Ingen av dem er på mitt kontor.

Ja, vitterlig, så varmt er kontoret at pasienter puster tungt i det de kommer inn i det, sukker og stønner, vifter seg febrilsk og virker lettede og glade når de kan gå ut igjen med eller uten diagnose og resept. Men jeg må tilbringe hele dagen i det infame lille rommet som må ha vært tenkt ut av en arkitekt eller  byggmester som hater leger og alt de står for. Kanskje han ble tvunget til å ta noe vond medisin når han var liten og nå hevner seg ved å torturere oss, en lege om gangen.

Men jeg lar meg aldri kue!

Varm fyr