Fra Blenheim kjørte vi nedover langs østkysten til turistbyen Kaikoura. Der hadde vi det veldig fint. Om kvelden spiste vi harepizza, og om morgenen dro vi og tittet på seler. De var noen bedagelige skapninger med melankolske fjes, som la seg til under biler når de ble lei av alt saltvannet.

Så kjørte vi videre nok en gang. Nå var målet Hanmer Springs, et badested litt nord for Christchurch. Her badet vi i stinkende varmt kildevann. Det var mange skilt som advarte oss om å ikke få vann i nesa. Da kan man - med en solid dose uflaks - få en amøbeinfeksjon i hjernen. Dette gav badeturen et lite element av spenning som jeg satte pris på. Vi har dessverre ingen bilder fra badene, siden vi var for opptatt med å holde hodet over vannet.

Neste dag gikk vi noen korte turer i de flotte skogkledte åsene.

Så var det tid for å kjøre ned fra fjellene og tilbake til Christchurch. Vi fikk lov til å sove over hos Mike og Tessa, foreldrene til kollegaen min. Der slappet vi så godt av at vi helt glemte å ta bilder! Søndagen gikk vi på gudstjeneste og trasket rundt i parken, før vi fløy hjem til Tonga. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Vi hadde kjørt noe sånt som 3200 kilometer, og dermed virkelig fått tatt igjen månedene vi har holdt oss i ro på den lille øya vår.

Kapp Farvel

Vi gledet oss til å komme frem til Nelson, en by i nord. Det er et sommerferiested for kiwier (newzealandere),  og byen er full av moteller. En flott katedral hører selvsagt med. Været her var litt mer behagelig, og vi fikk spist masse god mat, blant annet mør lammeskank. I Nelson finner du for øvrig designeren av ringen fra Ringenes Herre. Han er en danske som har en gullsmedbutikk i byen.

En av dagene mens vi var her tok vi med bilen opp i fjellene for å kjøre til den ytterste spissen av Sørøya,  Kapp Farvel. Veiene var fulle av hårnålssvinger time etter time, tunneler er nesten ikke å finne i dette landet. Halvveis fremme, på toppen av åsene, ble vi belønnet med nydelig utsikt.

Vi kjørte videre, litt svimle og småkvalme av alle svingene. Vi nådde endelig den forblåste nordvestkysten.

På den ene kanten var det sauer på beite, litt unna endeløse strekk med sandstrand, så kald og forblåst at ingen kunne sitte og nyte det. Men vi var flere som gikk tur for å se den flotte naturen, godt innpakket i jakke og lue.

Selve Kapp Farvel er en lang stripe land som er gjort om til naturreservat og kun tilgjengelig om du blir med på dyre, guidede turer. Vi valgte å se landtungen fra utkikkspunktet, før vi satte kursen tilbake til Nelson.

Etter tre dager i Nelson gikk turen videre til østkysten og sørover. På veien stoppet vi i Blenheim hvor de hadde et kult flymuseum med fly fra 1.verdenskrig.

Go West

Etter Wanaka kjørte vi over Haast-passet til vestkysten. Dette er en ganske tynt befolket del av Sørøya der det regner utrolig mye, men vi var heldige og hadde fint vær.

Ved Haast-passet 

Vestkysten

De største turistattraksjonene vestpå er de to isbreene som heter Fox og Franz Joseph. Selv om de har krympet mye i senere år og ser ganske grå og slunken ut er det masse besøkende. En drøss av folk velger å fly opp på dem, så det var helikoptre i lufta hele tiden. Vi gikk de korte turene opp til fots.

Franz Joseph

Etter isbreene tråklet vi oss videre nordover. Vi stoppet innom Greymouth, men jeg husker ikke noe annet derfra enn at vi kjøpte en billig pastasalat på et supermarked. Jeg likte den, May syntes ikke den var så god. Sånn er livet av og til.

Greymouth. Bilde tatt før pastasalat.

Etter Greymouth kjørte vi opp til den kule lille gruvebyen Reefton og sov der. Neste dag var det ned til Hokitika for å se på havet. Der kom vi over noen artige weka-fugler på parkeringsplassen.

Weka 

Turist 

Bilder av fjell og innsjøer for det meste

Etter Bluff dro vi nordvestover opp i fjellene. Landskapet var flott, med høstløv på bladene og snø på toppene.

Vi stoppet innom Arrowtown, der vi trasket litt rundt og så på gamle bygg.

Det var ganske kjølig, men selv her oppe i fjellene er det så fruktbart at de klarer dyrke vindruer.

Etter ganske mye kjøring, inkludert litt bomturer, ble vi ganske slitne. Men vi kom oss fram til Wanaka, der vi fornøyde fant et varmt motellrom med kabeltv. Neste morgen ble det flere fjell.

En eneste stor Bluff?

 Det sydligste punktet på South Island heter Bluff, og er velkjent for sine gode østers. De har veldig god fisk også, blant annet blue cod. Eller er Bluff en grå, stille industrihavneby. Den har en litt fraflyttet, deprimert atmosfære. Kanskje var det vintermørket som bidro til det. Isende kaldt var det også.

Stewart Island og Dag Olav 

 Vi kjørte opp til utkikkspunktet over byen hvor vi kunne se Stewart Island, den sørligste øy i NZ, som er et naturreservat. Bortenfor Stewart Island ligger Antarktis. Vi regner nok med at Bluff er det sydligste punktet vi kommer til å oppleve.

Harry og Dag Olav

 Litt nord for Bluff ligger Invercargill, den sørligste storbyen. Den er en moderne, fin by med svært god kaffe og en øglepark. Disse morsomme øglene kalles tuatara og finnes kun i NZ. Parkens eldste beboer er hundreåringen Harry. Han har vært umulig å få til å parre med en jenteøgle,  aggressiv som han var. Han beit og var totalt uinteressert. Men så en dag fant de en svulst på Harry som de opererte bort, og plutselig var Harry snill og medgjørlig!

Bare Harry

På veien stoppet vi også innom Nugget Point som har et sjarmerende fyrtårn. Det var en fin tur å gå, pen sti, men det blåste fryktelig. Utsikten var utrolig flott!

Her har det gått mange skip på grunn, farvannet er forrædersk, noe disse steinene indikerer. Men for landkrabben er det mye fint å se: nydelig natur med en og annen sel og sjøfugl.

Dette var så langt sør vi kom, nå startet turen nordover rundt på vestsiden av Sørøya. Det får vi skrive mer om neste gang!

New Zealandtur del 2

Etter Christchurch kjørte vi sørover til Oamaru. Der så vi de ganske sjeldne guløyde pingvinene når de kom inn for å legge seg etter en lang dag på sjøen.

På vei sørover stoppet vi innom en strand for å se på noen runde steiner. Dessverre mistet May lua si på den våte sanden. Hun ble såpass oppbrakt av dette at jeg måtte se steinene alene.

Se på lua mi!

Etter denne opplevelsen kom vi til Dunedin. Her opplevde vi mye spennende, men siden det nusseligste var å se små blå pingviner, begynner vi med noen bilder av dem.

Søtt!

Dunedin er en ganske så flott by med skotske røtter, så vi trivdes godt selv om været ikke var helt hundre og rommet var muggbefengt. Men May fikk kjøpt sjokolade og jeg fikk sett verdens bratteste boliggate, så det var et vellykket opphold!

Endelig i gang med bloggingen igjen!!

Etter at dataen ble erklært endelig død har vi ikke blogget noe særlig. Det går ikke å overføre bilder direkte fra kameraet til nettbrettet og vi har ikke tastatur så vi kan skrive episke avhandlinger om livet.

Men nå fikk vi overført bildene fra New Zealand ferien via en hauggammel datamaskin vi fikk låne, så nå blir det bildekavalkade, om enn ikke så mye skriverier.

Ferien startet i Christchurch. Vi skaffet oss en liten leiebil og var spente på hvor flinke vi egentlig var blitt på venstrekjøring i Tonga. Det gikk overraskende bra. Vi fikk kjøpt oss et godt veikart, for Nilssen /Thorleifsdotter kjører aldri på GPS.

 Vi bodde hos besteforeldrene til Jasmin farmasøyt da vi var i Christchurch. De visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss, og det ble en god start på ferien. De anbefalte en dagstur til Akaroa,  en halvøy noen mil utenfor Christchurch.  Her er landskapet underveis.

 I Christchurch var det en flott bypark,  eller rettere sagt hage. Været var fortsatt varmt på dagen med tyve grader, så vi benyttet anledningen til å se roser og andre flotte blomster midt på vinteren i New Zealand . NZ er et utrolig fruktbart land, med vinranker, frukttrær og grønne beiter.

 Her er katedralen i Christchurch,  "cardboard cathedral". Den er en midlertidig, sjarmerende kirke som huser anglikanere.  I 2012 og 2013 ble Christchurch rammet av to svære jordskjelv, og den opprinnelige katedralen ble ødelagt.

 Her ser dere restene av katedralen, som er blitt et symbol på jordskjelvenes ødeleggelser. Bysenteret i Christchurch er helt stengt og man driver fortsatt å river farlige bygninger og bygger opp nytt. Byens butikker er relokalisert til en samling konteinere før de får sine nye lokaler. Når vi ser hvor lang tid det tar å komme seg etter store jordskjelv i rike Nz kan vi kanskje ane konsekvensene i et fattig land som Nepal.

 Det var også tid for museumsbesøk, og vi gikk straks til den kuleste utstillingen.

Til slutt et bilde av den beste fish and chips-sjappa i NZ, som lå i Akaroa. Fersk fisk ble fanget av ektemannen og kona stekte filetene mens vi så på. Nydelig!

Dette var første del av reisen til NZ,  mer kommer!