Julebord

Julebord er tradisjon både i Norge og i Tonga, men måten det gjøres på er nok forskjellig. Vi dro ut med Village Mission Clinic til Vakaloa, en resort på vestsiden av øya. Vi var seks stykker inkludert meg: Dag Olav, farmasøyt Jasmine, vikarfamasøyt Meena, sykepleier Pele og apotektekniker Amelia.

Vi var ikke de eneste som skulle på julebord der. På Vakaloa hadde også helseministeriet julebord, i tillegg til Fab Rental Cars og slottets ansatte. Vi ankom halv sju og gikk først til stranden for å nyte utsikten. Festen var allerede i gang selv om ikke så mange var ankommet. Her trengs det ikke alkohol for å få fart på livet. Folk lo og danset til smektende sydhavstoner. Vi bestilte oss litt brus og parkerte oss ved bordet vårt. Pele hadde laget blomstersmykker, kahoa, til oss jenter, og de duftet herlig!



Snart var buffeen åpen, og alle stormet frem i kø. Vi tok litt av alt på tallerkenen: søtpotet og taro, fritert fisk, rå fisk i kokosmelk, kylling sweet&sour, helstekt gris, salat og mye mer. Maten var nydelig, som vanlig. Pele var fornøyd med at her kunne man gå og forsyne seg både en og to og tre ganger. Ikke at hun trengte det, så mye mat som det var på tallerkenen. Restene kunne folk få pakket med seg hjem.

Nå som julen nærmer seg reiser mange bort, og også Jasmine skal på ferie i et par måneder. Dermed har vi fått Meena som vikar, ei livlig og flott kristen jente opprinnelig fra Irak, men som bor i New Zealand. Det er hun som har tatt alle bildene dere ser på bloggen i dag.

Etter måltidet startet underholdningen, med tradisjonell tongansk dans fremført av kvinner og menn. Det må være den mest fantastiske dansen jeg har sett! Kvinnenes dans var rolig og feminin, med elegante håndbevegelser og små, rytmiske kneis med hodet. Mennene fremførte krigsdanser, med stokker til våpen og energiske hopp, men alle med det rytmiske hodenikket. Tongas urinnvånere var opprinnelig svært krigerske. Kannibalisme har også vært en del av de gamle tradisjonene, og du får et lite innblikk i denne historien gjennom mennenes dans. Når det attpåtil var rytmer av digre trommer med dyp lyd var dette bildet av de gamle tonganske krigerne komplett.

Showet ble avsluttet av kveldens kanskje mest populære innslag: en dragqueen som mimet og sang til moderne musikk. Tonga har, til tross for sin svært konservative kristne profil, et levende miljø av det som kalles fakaleitis, altså menn som kler seg som damer. Dette vil jeg skrive mer om en annen gang.

Klokken var slagen ti, det hadde begynt å regne og maten var ett opp. Folk gikk til bilene, vi var alle trette og mette og veldig fornøyde.



Dag Olav, May Ingunn, Jasmine, Pele, Amelia, Meena



Så må jeg til sist bare kommentere kjolen jeg har på. Den har jeg nemlig sydd selv med ekstremt mye hjelp fra Kari på kirkekontoret. I praksis  har hun vist meg alt jeg skulle gjøre og har hjulpet meg med å sy en del på den. Den var nesten ferdig før jeg dro til Tonga, jeg skulle bare sy mørkeblå stikninger så var den klar. Jeg tok med mørkeblå brodertråd på reisen, men jammen mistet jeg den i New Zealand! Jeg lette lenge og vel på ulike markeder her i Tonga da jeg oppdaget fadesen, og fant til slutt en mørkeblå, broderitråd i en indisk butikk. Så da kunne kjolen endelig ferdigstiller og brukes - hurra!