Julestress

Jeg er ikke den som klager over såkalt julemas hjemme i Norge. Er det noe jeg synes er fint, så er det å bruke desember på å gå i julepyntede butikker i Lillehammer by.

Vi føler ikke helt på den samme travelheten i Tonga heller. Jeg har en - 1 - gave som skal kjøpes i år, og den skal Dag Olav ha. Det finnes ikke juletrær (bortsett fra plasttypen, men vi føler ikke helt behov for å kjøpe det), og det finnes ikke pinnekjøtt eller ribbe. Så det blir lammeskank importert fra New Zealand på julaften i år.

Men det finnes en annen type julestress her. Alle ministerier stenger i dag, så alle ting og tang du har å gjøre i i forhold til myndighetene i 2014 må gjøres i dag, ellers er det for sent. Offentlige kontorer holder stengt frem til 5 januar, minst.

Fredag oppdaget vi at det skal betales avgift hvert år på bilen, en registreringsavgift og en slags "EU"-godkjenningsavgift. Siste frist for å gjøre dette var i dag, mandag. Da hadde Ministry of Transportation åpent en halv dag.

Jeg ble sendt ut på oppdrag. Alle papirer var med, alt fra begges førerkort til tollavgiftskvitteringer på bilen. Jeg var ved kontoret 8.15. Vi var tjue som ventet, og flere dukket opp. Kontoret åpnet kl 9. Vi var førti utenfor som prøvde å sikre oss en gunstig plass i køen. Jeg fikk kølapp nr 19, og tenkte at ja, det er godt jeg har med vann, for her blir jeg værende i dag.

Jeg kom i snakk med ei jente ved siden av meg på venteværelset. Dila, het hun, 23 år. Hun fortalte om sin tilværelse som mormonsk misjonær på Filippinene. Hun var nr 16 i køen og byttet kølapp med meg. Jeg nektet, men hun insisterte: "Jeg vil bare bekymre meg for om du forstår når de roper nummeret ditt på tongansk. Ta lappen min, så får jeg deg trygt opp til skranken når det er din tur".

Det mormonske templet i Liahona, Tonga



Kvart på ti var jeg ute av kontoret, lommeboka 170 pa'anga lettere. Jeg hadde fått betalt registreringsavgift og, på mystisk vis, fått godkjent bilen og betalt også denne avgiften uten å ha fremvist den for kontroll. Jeg tror damene i skranken bare ville ha køen bort så de kunne gå hjem fra jobb. Dermed har det seg at bilen min er godkjent for ett år på tonganske veier uten å være kontrollert. Men det tror jeg må være tilfelle med flere av vrakene som kjører omkring her...

Apropos mormonerne, så er de ganske store i Tonga, med forsamlingshus i hver landsby og en egen by med et eget tempel (det er forskjell på forsamlingshus og tempel). Hver ettermiddag kan du se mormonerne ute på oppdrag, kledd i hvite skjorter, slips, navneskilt og stresskoffert. Jeg vil nok skrive mer om mormonerne en annen gang.

Ellers pleier mandagen gå med til kjedelige oppgaver som husvask og ukeshandling. Det rakk jeg i dag også. I helga bakte jeg kanelboller etter bønn fra Dag Olav. Han maktet å spise ikke mindre enn åtte stykker på søndag! Dette blir nok hele julebaksten i år, for det er ganske vanskelig å få tak i ingredienser og kakeformer her i landet. I tillegg blir det mye oppvask, og når man må koke vann til hver oppvask er det liksom ikke helt det store å bake sju slag ;)

Kanelsnurrer - Dag Olavs favoritt!