Matfest

Ingen slår tonganerne når det gjelder fest og mat. Denne lørdagen var jeg invitert til en ny missionales, overrekkelse av innsamlede penger i en kirke. Jeg kjørte ut til Pekehake, en landsby ca en mil fra oss. Her bor Amelia, apotekteknikeren på Dag Olavs klinikk. Hun hadde invitert meg med på festen.

Prinsen til Pelehake taler i kirken



Vel fremme i kirken fikk jeg med meg den flotte sangen til kirkekoret og overrekkelsen av pengene. Prinsen til Pelehake holdt en takketale og etterpå var det klart for fest i kirkesalen.

Amelia hadde gjort i stand fire fat kylling, fire fat rotvekster, tjue porsjoner rekesalat og en stor bolle salat. Vel fremme på festen ble alt gjort i stand. Det ble satt frem fat med helstekt fisk, helstekte griser, kylling i alle varianter, salat, blåskjell, frukt og rå fisk i kokosmelk - 'ota ika. I tillegg kom kurver med kjeks, sjokolade, brus og annet godteri. Musikk ble spilt på full guffe, barna løp omkring og prøvde å sikre seg cola og damene dekket på. Klovnene spøkte og fikk alle til å le, mens ungdommene danset.

Bordene er dekket



Så fikk vi endelig gå til bords. Damene, ungdommene og barna satt ved bordene, mens landsbyens menn satt på gulvet langt der fremme og drakk kava, en tradisjonell drikk med meget lett narkotisk virkning. Mennene fikk maten sin på gulvet.

Vi spiste mens lederne i landsbyen holdt taler (ingen så ut til å lytte, alle snakket og spiste). Det var så mye mat på bordene at du hadde knapt plass til en liten kaketallerken å spise av. Amelia forklarte at man skulle smake på alt. Til min forbløffelse forsvant de helstekte grisene rimelig kjapt. Da vi alle var mette, talene ferdige og festen over, var det fortsatt hauger av mat igjen. Nå begynte alle å pakke ned den maten de helst ville ha. Alle kunne få ta med hva de ville.

Hele kalaset varte fra kl 10-14. Vel hjemme var det bare å slappe av. På kvelden dro vi begge ut til Jasmin for å spise felles middag (pot luck) der alle tar med mat selv. Denne matfesten var ikke i nærheten av den tonganske når det gjaldt mengde, men veldig koselig.

 

 

Folk er mette, men maten ser nesten urørt ut.



Bil og byråkrati

Vi har endelig blitt bileiere. Vår nye stolthet er en sølvgrå 1998 Honda CRV firehjulstrekker. Det er kjekt å kunne bevege seg litt mer rundt, spesielt i helger når bussene ikke går.

Etter tongansk standard en riktig pen liten bil, og vi har allerede interessenter som vil kjøpe den når vi skal dra!

Ikke nok med at kjøretøyet har ekstrautstyr som kollisjonskamera, AC og piknikkbord (jepp), det fulgte også med en interessant liten juridisk problemstilling. Forrige eier var diplomat og kunne derfor importere den skattefritt. Men vi er privatpersoner, og må derfor "importere" til Tonga en bil som allerede har kjørt rundt her i tre år.

Vi tok derfor ut en haug med penger og dro til havnet, der tollen holder til. Vi visste omtrent hva prisen ville bli, da vi hadde fått gjort en verdiberegning på forhånd.

Det første som skjedde var at ble bedt å skaffe oss en tollagent - en "customs broker." Denne for oss ukjente profesjonen jobber med å hjelpe folk få varene sine gjennom tollen. De er ikke statsansatte,  men livnærer seg av smulene fra statsapparatets bord, litt som disse snyltefiskene som henger fast på haier eller kanskje som de koselige fuglene som renser tennene til krokodiller. Vi ble geleidet bort til brakkekontoret til en slik agent. Veggdekoren viste at eieren var katolikk, så vi følte oss sikre på at vi var i trygge hender.

Tollagentkontor 

Etter kun ti-femten minutter hadde agenten forberedt et skriv til oss, og fulgt av assistenten hennes gikk vi til det første kontoret. Her møtte vi en trivelig toller som tok på seg å sjekke verdiberegningen som var gjort. Tjue korte minutter senere var han ferdig. Han hadde nedjustert verdien med en femti kroner, og det var vi fornøyde med.

Vi ble fulgt tilbake til agentens brakke og fikk sitte litt til på plaststolene mens et nytt dokument ble ordnet. Deretter bar det til Tollkontor nummer 2 - den berømte Customs One Stop Shop. Her var det flere folk, flere benker og en imponerende lang skranke. Et vindu for dokumenter inn, et for dokumenter ut, og en for betaling. På veggen info om at alle gaver ble sett på som korrupsjon og ville bli straffeforfulgt (bra!). På døra et fillete skilt der det sto "Keep door closed, aircondition is on." Det stemte definitivt ikke.

Nevnte jeg at utetemperaturen var tretti grader?

Vi satt lenge og ventet her, før vi ble sendt i retur til agenten med beskjed om at nå skulle bilen inspiseres av karantenemyndighetene. Tollagenten vår hisset seg litt opp over dette, tollerne hadde tydeligvis ikke forstått at bilen allerede befant seg i landet, trygt plassert i solsteiken på parkeringsplassen. Tollagent-assistenten fikk instrukser og vi gikk tilbake.

Total tidsbruk var nå over halvannen time. Vi ventet litt til, ble så vinket frem til kassen, men funksjonæren der oppdaget at fakturaen hadde feil navn på. Det var ikke annet å gjøre enn å ta en fjerde tur til tollagenten vår.

Endelig, etter to og en halv time, hadde vi fått lov til å betale inn en stor pengesum til den tonganske statskassen. Vi hadde samtidig foretatt en reise i emosjoner, fra forsiktig optimisme, via uendelig langmodighet og resignasjon, til oppgitt irritasjon og nærsammenbrudd. Heldigvis beholdt vi maska hele veien. Den som blir synlig sint har tapt!

Endelig ferdig!

Tour de Tonga

Siden leger er skjøre skapninger, har jeg innbakt i kontrakten min at jeg får noen fridager innimellom for å komme til hektene etter alle livene jeg daglig redder. Denne fredagen var en slik fridag. Jeg sendte May til byen og besluttet selv å ta en sykletur til 'uta - det vil si bushen. Med tre lag solkrem og et lag insektmiddel var jeg klar for ekspedisjon.



Kjempetøff!

Første utfordring var å kjøpe vann fra butikken. Målet mitt var å kjøpe to halvlitersflasker. Det klarte jeg ikke. Språkvanskene ble uoverstigelige. Etter en god del frem og tilbake - der jeg en periode var i fare for å kjøpe en svær Colaflaske jeg absolutt ikke ville ha - endte det med en stor og en liten flaske vann. Jeg godtok dette og satte i vei. Snart var jeg på landeveien.

Country roads, take me home

 Etter kort tid kom jeg over en ku i nød. Den sto tjoret, og hadde viklet seg noe helt grassalt inn en busk. Med litt hjelp fra en forbipasserende klarte jeg å befri kreaturet.

Det er ikke alle problemer en ku kan løse selv.

Midt ute i ingenting fant jeg dette flotte skiltet. Her har kineserne bygget en fin liten vei som et bistandsprosjekt. Kinesisk bistand er ikke som annen bistand. Riktignok betaler de for hele veien, men pengene går til kinesiske arbeidere som gjør hele jobben. Det blir ikke så mye ringvirkninger for lokalsamfunnet. Men veien blir i hvert fall bygget.

 

Thank you, China.

 Bushen - som altså heter 'uta på tongansk - er nesten helt ubebygd. Men det er ikke akkurat Hardangervidda. Nesten hver kvadratmeter er dyrket mark. Landsbyboerne drar ut her noen timer hver dag og jobber med åkrene sine, og det er levebrødet for de fleste. Mye av det som dyrkes er røtter som er hoveddelen av kostholdet her. I tillegg er det en utrolig mengde kokosnøttpalmer, og enkelte frukttrær hist og pist.

Kassava.

Taro.

Bushen er ikke bare levebrødet for tonganerne, det er også en utrolig praktisk plass for mange å dumpe søppel.

Plast.

Klokka var rett over tolv og det var ganske varmt, så jeg tråkket i veldig forsiktig tempo. Etter noen kilometer kom jeg til et stort innhegnet område. Dette er den myteomspunne "Keleti Bird Park." Som navnet tilsier - en fuglepark. Den er nå stengt, etter at noen stjal eller slapp ut fuglene. Mange virksomheter går ganske fort til grunne her på Tonga.

Forhenværende fuglepark.

Jeg tråkket videre, på fin, hullete asfalt. En av fordelene med å bo på en øy som Tongatapu er at det er flatt og fint, så det var grei skuring selv om hastigheten forble lav. Etter enda flere kilometer kom jeg til en sidevei som førte meg ut til sørkysten. Der fant jeg denne flotte utsikten.

 

Det er ikke noe korallrev i havet sør for Tongatapu, og det er nok derfor kysten er så forreven her.

 

 

Nå syntes jeg at det fikk være nok fysisk fostring, og jeg vendte sykkelstyret hjemover. Fram og tilbake er like langt, men til slutt kom jeg til hovedveien og fulgte den det korte stykket til Ha'ateiho og den kalde dusjen som ventet. Jeg var enig med meg selv om at det hadde vært en fin tur!

Tilbake i landsbyen

Fars søster er sjef

Tonga har en kultur preget av strengt hierarki. Landet har en konge som er på toppen av rangstigen, deretter kommer de andre kongelige, dernest de adelige og til sist vanlige folk (commoners). Det finnes et eget språk som brukes bare til de kongelige, og et annet til de adelige, og så har vi vanlig tongansk for vanlige folk. Vanlige folk er ofte ikke skolert i de kongelige språkene og unngår derfor å snakke til kongelige. De fleste kongelige har sine egne talking chiefs, talsmenn. De kongelige snakker sjeldent direkte til folk. Dette er med på opprettholde avstanden mellom kongelige og vanlige folk.

Men hierarkiet stopper ikke der. Det meste i det sosiale livet til en tonganer påvirkes av hvor på rangstigen du er i forhold til andre tonganere. Ingen tonganer stiller likt, og i ulike sammensetninger og ulike tilstelninger har de ulike roller. En tonganer som er høy i rang, kan likevel ha en lavere rolle i familien sin. Man kan øke sin anseelse gjennom arbeid eller utdannelse, men man vil aldri stå over en adelig i rang selv om man blir statsminister. En prest har dog samme rang som adelige.

Det er forresten bare ganske nylig at Tonga har fått demokrati. Konservative tonganere har ikke all verdens til overs for dette nymotens eksperimentet. Som nabo Samu sier: "jeg har større tiltro til adelige sine lederegenskaper. De har vokst opp med forventningen om at de skal bli ledere, de har lært det av sine foreldre fra de var barn og har gått på gode skoler. Vanlige folk vet lite om disse tingene." Men han stemmer på de han syns er gode kandidater, han boikotter ikke valget.

Rollene reflekteres gjennom påkledning og styrer all atferd, særlig i store tilstelninger. Ved begravelser vil familien samles hos familiens leder, oftest eldste bror. Han leder dem så til begravelsen, deltar i ritualene og forteller hva de skal gjøre og hvordan de skal kle seg. Hvis det er en av høyere rang som er død, må man ha på seg en stor matte som gjerne dekker hodet som en hette. Hvis det er en av lavere rang som er død, har man på seg en vanlig matte lik den Dag Olav har. De små mattene brukes også til pent, for eksempel i kirken eller hvis man skal innom et offentlig kontor eller på skolen. Damene kan bruke både vanlige matter eller stiliserte matter, altså belter med ulik pynt - kiekie.

Menn med små matter - ta'ovala
May Ingunn med stilisert matte - kiekie

Dame med stor matte.
Hun har da lavere rang enn den avdøde.

Menn har høyere rang enn kvinner. Men søstre har høyere rang enn brødre. Derfor mener mange tonganske kvinner at de er mer frigjorte og har naturlige anlegg for lederskap. På topp i familien troner fars eldste søster.

Når familien kommer sammen til ulike tilstelninger som bursdager eller gravferd, så er det fars eldste søster som er i sentrum. Nieser og nevøer gir henne gaver, og fars eldste søster tar i mot. Hun er mehekitanga, dronning i familien. Niesene og nevøene (brorens barn) er fa'iteliha'anga - å gjøre med som man vil. Mehekitangas rolle er å kaste glans over tilstelningen, og bare hennes blotte nærvær er nok til å skape takknemlighet hos de andre. Hun kan nikke nådig takk til gavene, og det er nok for familien.

For å konkretisere dette: hvis min lillebror får barn, da ville jeg, som er hans eldste søster, være mehekitanga for dem. Min høye rang ville også komme Dag Olav til gode. Men hvis Dag Olavs lillesøster får barn, da ville ikke de samme reglene gjelde for dem. Vi ville ikke stå i noen særposisjon der. Dag Olavs søster ville heller ikke være mehekitanga for Dag Olavs barn siden hun er yngre enn ham, men siden hun er den eneste søsteren ville hun likevel bli vist ekstra respekt.

Hvite folk, palangi, i Tonga står utenfor hele dette rangsystemet. Vi kan ikke begripe hvor viktig og gjennomgripende rang og roller fortsatt er på Tonga. Men palangiene har likevel en viss anseelse i Tonga, selv om de verken liker det eller alltid skjønner det. Tar du bussen vil både gamle og unge gjerne reise seg for å gi deg setet sitt. De vil hjelpe deg å holde sekken for deg (som regel bare tar de den fra deg og setter den på fanget sitt). Kommenterer du at tonganske venner har noe er pent vil de gladelig gi det fra seg, da vil de ikke lenger ha det (så pass på hva du roser!).

På den annen side kan palangiers uvitenhet også føre til morsomheter og spøker på deres bekostning. Intetanende cruiseturister som sprader rundt i korte shorts og bikinitopper i byen blir fliret av bak ryggen og sett ned på (både kvinner og menn må dekke skuldre og knær offentlig i Tonga). Vårt enorme behov for å sove når vi er i Tonga er også morsomt for dem. Pele, sykepleier på Dag Olavs klinikk, beklaget at hun kom innom oss så sent som halv ni en lørdagskveld "jeg vet jo at palangier legger seg klokken åtte" var hennes kvikke replikk.

Siden Tonga aldri har vært kolonialisert har de heller ikke et spesielt vanskelig forhold til hvite. De ser både det positive og det negative ved dem. Vi blir nok sett på som noen raringer som står utenfor det gode selskap. Vi er de merkelige menneskene som velger å gå eller sykle i 30grader og 80% luftfuktighet i stedet for å kjøre (du vil bli tilbudt å sitte på med flere, og mange rister uforstående på hodet av et avslag). Vi er tullingene som blir ledd av fordi vi skriker opp av kakerlakker. Vi er svake, vi ville aldri klart oss på en tongansk gutteskole med militærdisiplin. Og vi eier ikke tonganernes evne til å stille i time etter time i kirken

"Jeg ønsker velkommen til farmasøyt Jasmin, dr Dag Nilssen og hans kone, May, prest. Jeg beklager til våre palangivenner at dere måtte holde ut så mange timer her i kirken med oss, jeg ser at dere sitter ubehagelig på trebenkene"

sa en godmodig og humoristisk rektor Feleti ved Tupou kostskole for gutter på søndag etter gudstjenesten. Dette sa han foran tusen gutter som satt med bena i kors eller på like trebenker som oss, gutter som hadde sittet der minst to timer lenger enn oss, gutter som igjen skulle sitte der to ganger til på nye gudstjenester samme dag, og som ellers skulle marsjere med korpset resten av dagen.

Vi lo godt av oss selv sammen med de tusen guttene.

Palangier på harde trebenker

Giverglede

 

Dag Olav, May Ingunn, Joy og Ron

Denne søndagen var vi  og Jasmin (farmasøyten) invitert til et australsk par som heter Ron og Joy. De bor og arbeider på en av Tongas kostskoler for gutter, Tupou. Det er en spesiell dag. Vi var invitert til kirken for å høre alle de tusen elevene synge, og høre skolekorpset spille. (Korps er kjempestort i Tonga.) Det er virkelig en opplevelse å høre tusen tonganere synge, når man vet at når bare tyve av dem synger, så er det med en sånn kraft at taket løfter seg. Korpset, sammen med en solist og et knippe fiolinister spilte og sang så vi fikk tårer i øynene. De er virkelig dyktige.

Noen av elevene, korpset og fiolinistene

De feiret noe de kaller missionales, det vil si at alle beboere og familier i området ga pengegave til skolen. Alle kirker i Tonga samler inn missionales en gang i året. Å gi penger til kirken er ikke som i Norge, der vi gir det lommerusket vi har. Nei. Alle familier spinker og sparer, mange lar gjerne være å spise for å gi litt ekstra penger. De får også penger fra slektninger i Vesten som de kan gi. Noen tar til og med opp lån for å gi det de føler er en grei sum. Det offentliggjøres nemlig hvor mye hver person har gitt, og det er forbundet med stor skam å ikke ha gitt en anseelig sum.

Det er stor festivitas når pengene offisielt overrekkes i kirken. Noen damer kler seg ut som klovner og gjør pek mot respekterte lærere og hvem som  helst andre for å få folk til å le. I mens rektor får hvitt talkum i håret og en toåring kles opp med juletrelys, synger alle "Vi spøker i Jesu navn". Poenget er at det skal være forbundet med stor glede å gi penger. Til sammen klarte man å samle inn 102 000 pa'anga, altså litt over 300 000 kr. Dette klarte 30-40 familier, og summen tilsvarer en stor del av inntekten deres.

Klovnen er for øyeblikket seriøs og overleverer en tapa, matte,
som er en av gavene som gis sammen med pengene

Etter kirken var vi invitert til lunsj hos rektor Feleti og hans familie. Her fikk vi servert okse og kylling bakt i taroblader, tunfisk- og potetgrateng, salat, stekt kylling og massevis av rotplanter. Det var fruktdessert og kaker, te og kaffe. Det var en livlig gjeng samlet rundt bordet, og vi gikk stappmette hjem til Ron og Joys lille hus etterpå.

Joy og Rons koselige, lille hus på skolens område

Vi gikk en tur til hovedøyas eneste flekk med regnskog. Denne ligger på Topou skole, godt inngjerdet og beskyttet. Alt annet på øya er dyrket mark. Det er fantastisk å kunne gå i en ekte regnskog. Det er svalt, for trærne dekker for himmelen. Det er trygt, for det finnes ingen skumle dyr på Tonga. Det er stille, bare fuglene synger.

På tur inn i regnskogen
Dag Olav er en gentleman og bærer vesken min

Vi fikk også se oss litt omkring på skolen. Elevene lever under et hardt regime. De bo på skolen fra søndag til fredag, og får være hjemme fredag kveld til lørdag kveld. De må arbeide på skolen i tillegg til skolearbeidet, og guttene rullerer på å stå opp kl 03.30 om morgenen for å forberede alle elevenes mat.

Ron viste oss noe av det han driver med som lærer. Ron er agronom og underviser guttene i dette. Han bygger gjerder, produserer kokosnøttolje, overvåker melkekyrne og passer kjøttfeet sammen med elevene. Hans viktigste jobb er likevel å hjelpe elevene med å se muligheter, å være kreative og initiativrike slik at de kan skaffe seg arbeid.

Mot kvelden dro vi inn til byen til The English Speaking Congregation for å overvære neste gudstjeneste. Ron og Joy kjørte oss hjem etterpå, og både jeg og Dag Olav er helt enige om at dagen i dag var veldig fin, morsom og opplevelsesrik.

En fuktig helg...

Forundringen var stor da vi søndag morgen våknet og ikke hadde lyst å dusje i varmt vann. Alt var ubehagelig, vi var klamme og svette. Sommeren er underveis i Tonga, lummer og tung, med opp mot 90% luftfuktighet, men ikke mer enn maks 30 grader. Du føler du puster i varmt vann, og kan ikke annet enn å ta kalde dusjer eller bade to-tre ganger daglig for å føle deg noenlunde vel.

Lørdagen ble tilbrakt på markedene sammen med nabo Samu. Vi fant noen ettertraktede skatter: Potetskreller, grønn te og løpesko. Forsvaret hadde for anledningen oppstilling i byen, de øvde til det jeg tror er ANZAC-day.

Søndagen dro vi til Kolovai Beach sammen med den eneste andre nordmannen som er bofast på Tonga. Det var avslappende å kunne snakke norsk igjen. Vi spiste middag på en resort på Kolovai og ble sittende og prate nesten hele dagen. Fjæra tok med seg badevannet til havet, så det ble ikke noe bading enda så klamt og varmt det var.

På kvelden hadde jeg min første gudstjeneste i Tonga, i the English Speaking Congregation. Det var småskummelt å lede det hele på engelsk, men våre australske og new zealandske venner mente jeg snakket bedre engelsk enn dem. Det tror jeg ikke noe på, men det er godt å bli heiet på.



Summer has come to Tonga, the humidity is overwhelming. We spent our weekend at the fleamarket, buying hard to come by treasures such as potatopeeler, sneakers and green tea. We saw the Tongan Defence Force have a drill.

On Sunday we went to Kolovai Beach with the only other Norwegian recident in Tonga. It was relaxing to speak Norwegian again. In the evening, I held my first service in Tonga in the English Speaking Congregation. A bit scary, but my aussie and kiwi friends said I speak better English than they. I don't believe that for a second, but it's nice to have supporters.

Grisenes hemmelige liv

På tomten vår bor - i tillegg til May og meg og nabo Samuiela - to trivelige skapninger av arten sus scrofa domesticus, det vil si tamgris. Tonganske griser pleier ikke få navn, men vi kaller dem Storegiss og Lillegiss. Begge er purker. Storegiss er 5 år gammel og har hatt to kull med grisunger før. Og nå mener Samu hun kanskje er gravid på nytt! Stor spenning knyttet til det. Lillegiss er halvannet år og er så langt barnløs.

Vi har ikke fått klarhet i slektskapsforholdet dem imellom.

Lillegiss bakerst, Storegiss foran

Den siste tiden har vi fått et enda nærmere forhold til svina. Til å begynne med bodde de i en grisebinge, så vi så dem bare rundt foringstid. Men nå har Samu sluppet dem ut, fordi det var noen unger som lekte rundt bingen og skremte dem. Dermed er de blitt frittgående i ordets rette betydning. Hvis de vil kan de spasere rett ut av hagen og dra langt av gårde.

Faren for rømning er nok likevel ikke stor. Begge er ekstremt tamme og dessuten hjemmekjære. Samu forteller at han har prøvd å jage dem litt ut fra hagen for at de skal få luftet seg litt. Da hyler de sorgtungt og prøver å få komme innenfor porten igjen så fort som mulig. De trives best på kjent grunn.

Det er trivelig å ha to svinepelser rundt seg. Når vi går ut kommer det gjerne to snøftende tryner bortom for å se om vi har med oss noe spiselig. Og om kvelden sovner vi til den trivelige lyden av grisesnøft utenfor vinduet (og av og til noen hyl hvis de kommer til å krangle litt). Samu sier at de også pleier kalle på ham tidlig om morgenen når de mener det er tid for frokost!

Mat å få?

Grisen har enormt stor betydning på Tonga, som festmat og som gaver ved høytidelige anledninger. Ved forrige kongekroning ble kongen gitt over 100 stekte griser i gave. (Disse ble senere fordelt tilbake til landsbyene). Nå blir det altså ny kongekroning til sommeren, så juli måned blir en vanskelig tid for Tongas grisebefolkning. Frem til det kan de slappe av og kose seg. Det er ingen tvil om at grisene her lever gode liv. De trasker rundt der de vil, får kose seg med kokosnøtter morgen og kveld og kan ellers småspise dagen lang.

Langhelg

I går (mandag) fikk vi en ekstra fridag fordi det var Grunnlovsdag. Vi brukte dagen først på å handle (siden det er ikke er religiøs helligdag har butikkene åpent) og å se på bil. Forhåpentligvis får vi nå kjøpt en ganske rimelig og brukbar bil. 

Senere, i halv-fem-tiden, dro vi til stranda med flere expats (utlendinger som bor og arbeider i Tonga). Her ble det bading



Deilig sandstrand ikke langt fra landsbyen vår

og ut mot kvelden tente vi bål og grillet pølser og spiste bakt potet (nam!)

 

Stort og fint bål gir god varme og god mat

Her lå vi rundt bålet og pratet og spiste frem til halv ti-ti. Da var det nok på tide å tenke på hjemturen, det var flere som skulle på jobb dagen etter.

Kveldene blir ikke så lange i Tonga. De fleste blir trøtte allerede kl 21. Mange utlendinger begynner på jerntabletter fordi de er så usedvanlig trøtte. Men det har ikke noe mer jern å gjøre. Det er bare landet som er sånn.