lørdag 15. november 2014

Giverglede

 

Dag Olav, May Ingunn, Joy og Ron
Denne søndagen var vi  og Jasmin (farmasøyten) invitert til et australsk par som heter Ron og Joy. De bor og arbeider på en av Tongas kostskoler for gutter, Tupou. Det er en spesiell dag. Vi var invitert til kirken for å høre alle de tusen elevene synge, og høre skolekorpset spille. (Korps er kjempestort i Tonga.) Det er virkelig en opplevelse å høre tusen tonganere synge, når man vet at når bare tyve av dem synger, så er det med en sånn kraft at taket løfter seg. Korpset, sammen med en solist og et knippe fiolinister spilte og sang så vi fikk tårer i øynene. De er virkelig dyktige.

Noen av elevene, korpset og fiolinistene

De feiret noe de kaller missionales, det vil si at alle beboere og familier i området ga pengegave til skolen. Alle kirker i Tonga samler inn missionales en gang i året. Å gi penger til kirken er ikke som i Norge, der vi gir det lommerusket vi har. Nei. Alle familier spinker og sparer, mange lar gjerne være å spise for å gi litt ekstra penger. De får også penger fra slektninger i Vesten som de kan gi. Noen tar til og med opp lån for å gi det de føler er en grei sum. Det offentliggjøres nemlig hvor mye hver person har gitt, og det er forbundet med stor skam å ikke ha gitt en anseelig sum.

Det er stor festivitas når pengene offisielt overrekkes i kirken. Noen damer kler seg ut som klovner og gjør pek mot respekterte lærere og hvem som  helst andre for å få folk til å le. I mens rektor får hvitt talkum i håret og en toåring kles opp med juletrelys, synger alle "Vi spøker i Jesu navn". Poenget er at det skal være forbundet med stor glede å gi penger. Til sammen klarte man å samle inn 102 000 pa'anga, altså litt over 300 000 kr. Dette klarte 30-40 familier, og summen tilsvarer en stor del av inntekten deres.

Klovnen er for øyeblikket seriøs og overleverer en tapa, matte,
som er en av gavene som gis sammen med pengene

Etter kirken var vi invitert til lunsj hos rektor Feleti og hans familie. Her fikk vi servert okse og kylling bakt i taroblader, tunfisk- og potetgrateng, salat, stekt kylling og massevis av rotplanter. Det var fruktdessert og kaker, te og kaffe. Det var en livlig gjeng samlet rundt bordet, og vi gikk stappmette hjem til Ron og Joys lille hus etterpå.

Joy og Rons koselige, lille hus på skolens område

Vi gikk en tur til hovedøyas eneste flekk med regnskog. Denne ligger på Topou skole, godt inngjerdet og beskyttet. Alt annet på øya er dyrket mark. Det er fantastisk å kunne gå i en ekte regnskog. Det er svalt, for trærne dekker for himmelen. Det er trygt, for det finnes ingen skumle dyr på Tonga. Det er stille, bare fuglene synger.

På tur inn i regnskogen
Dag Olav er en gentleman og bærer vesken min

Vi fikk også se oss litt omkring på skolen. Elevene lever under et hardt regime. De bo på skolen fra søndag til fredag, og får være hjemme fredag kveld til lørdag kveld. De må arbeide på skolen i tillegg til skolearbeidet, og guttene rullerer på å stå opp kl 03.30 om morgenen for å forberede alle elevenes mat.

Ron viste oss noe av det han driver med som lærer. Ron er agronom og underviser guttene i dette. Han bygger gjerder, produserer kokosnøttolje, overvåker melkekyrne og passer kjøttfeet sammen med elevene. Hans viktigste jobb er likevel å hjelpe elevene med å se muligheter, å være kreative og initiativrike slik at de kan skaffe seg arbeid.

Mot kvelden dro vi inn til byen til The English Speaking Congregation for å overvære neste gudstjeneste. Ron og Joy kjørte oss hjem etterpå, og både jeg og Dag Olav er helt enige om at dagen i dag var veldig fin, morsom og opplevelsesrik.

2 kommentarer:

  1. Det er fantastisk å lese om en sånn giverglede/ giverkultur. Men hvordan er skattesystemet på Tonga, og hva går skattepengene til? Er det vanlig å betale skolepenger? Hva med sykehusinnleggelser, hva betaler man for det? Osv osv.
    Finnes det forresten tonganske misjonærer?

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er veldig få som har inntekt i Tonga (de fleste er selvforsynte bønder/fiskere og selger overskuddsproduktene sine på gata "svart"), men de som har inntekt betaler noe skatt. Det er også svært høye tollavgifter, noe som gjør at importerte matvarer er svindyre. Melk har for eksempel samme literpris som i Norge.

      Tonga er avhengig av bistand og lån. De er i dyp gjeld til blant annet Kina, og det skal bli interessant å se hva som skjer nå som Kina skal ha pengene tilbake.

      Tonga har gratis medisiner og subsidierer innbyggerne med helsestell på sykehuset. Men de må ta med laken, mat, bleier og alt annet de kan få behov for. Køene er endeløse. Sykehuset er fra 2012 og gitt i gave av Japan. Legene holder høyt nivå, men er få. Ressursene er også begrenset.

      Det er vanlig å betale skolepenger i tillegg til at barna skal ha uniform og kan trenge litt ekstra mat av familiene en gang eller to i uka (på kostskolen får de ensformig mat, kun rotvekster). Akkurat hva summen er husker jeg ikke, jeg vil tro det ligger på noen hundre pa'anga, altså helt på grensen av hva en standard familie kan skrape sammen. Mange ofrer mye for å sende barna på skole.

      Det finnes helt klart tonganske misjonærer. Vår nabo Samu er f eks engasjert i Pacific Islands Evangelical Mission sammen med apotektekniker Amelia fra Dag Olavs klinikk. De drar på kortere og lengre reiser til steder som Vanuatu, Salomonøyene og New Zealand sammen med ungdommer og voksne. De misjonerer også i Tonga for å mane til vekkelse. Selv om alle går i kirken, er det likevel mange som trenger å få et personlig forhold til Jesus, i følge Amelia. Mange går bare av tradisjon og vane.

      Det finnes også langtidsmisjonærer fra Tonga i ulike land, helst sentrert omkring Stillehavet. Tonga har en lang misjonshistorie og har hatt misjonærer både i Papua New Guinea og Fiji nesten helt siden de selv ble kristnet for omtrent 200 år siden. De fleste er metodister, noen få er katolikker og anglikanere.

      Slett