Bil og byråkrati

Vi har endelig blitt bileiere. Vår nye stolthet er en sølvgrå 1998 Honda CRV firehjulstrekker. Det er kjekt å kunne bevege seg litt mer rundt, spesielt i helger når bussene ikke går.

Etter tongansk standard en riktig pen liten bil, og vi har allerede interessenter som vil kjøpe den når vi skal dra!

Ikke nok med at kjøretøyet har ekstrautstyr som kollisjonskamera, AC og piknikkbord (jepp), det fulgte også med en interessant liten juridisk problemstilling. Forrige eier var diplomat og kunne derfor importere den skattefritt. Men vi er privatpersoner, og må derfor "importere" til Tonga en bil som allerede har kjørt rundt her i tre år.

Vi tok derfor ut en haug med penger og dro til havnet, der tollen holder til. Vi visste omtrent hva prisen ville bli, da vi hadde fått gjort en verdiberegning på forhånd.

Det første som skjedde var at ble bedt å skaffe oss en tollagent - en "customs broker." Denne for oss ukjente profesjonen jobber med å hjelpe folk få varene sine gjennom tollen. De er ikke statsansatte,  men livnærer seg av smulene fra statsapparatets bord, litt som disse snyltefiskene som henger fast på haier eller kanskje som de koselige fuglene som renser tennene til krokodiller. Vi ble geleidet bort til brakkekontoret til en slik agent. Veggdekoren viste at eieren var katolikk, så vi følte oss sikre på at vi var i trygge hender.

Tollagentkontor 

Etter kun ti-femten minutter hadde agenten forberedt et skriv til oss, og fulgt av assistenten hennes gikk vi til det første kontoret. Her møtte vi en trivelig toller som tok på seg å sjekke verdiberegningen som var gjort. Tjue korte minutter senere var han ferdig. Han hadde nedjustert verdien med en femti kroner, og det var vi fornøyde med.

Vi ble fulgt tilbake til agentens brakke og fikk sitte litt til på plaststolene mens et nytt dokument ble ordnet. Deretter bar det til Tollkontor nummer 2 - den berømte Customs One Stop Shop. Her var det flere folk, flere benker og en imponerende lang skranke. Et vindu for dokumenter inn, et for dokumenter ut, og en for betaling. På veggen info om at alle gaver ble sett på som korrupsjon og ville bli straffeforfulgt (bra!). På døra et fillete skilt der det sto "Keep door closed, aircondition is on." Det stemte definitivt ikke.

Nevnte jeg at utetemperaturen var tretti grader?

Vi satt lenge og ventet her, før vi ble sendt i retur til agenten med beskjed om at nå skulle bilen inspiseres av karantenemyndighetene. Tollagenten vår hisset seg litt opp over dette, tollerne hadde tydeligvis ikke forstått at bilen allerede befant seg i landet, trygt plassert i solsteiken på parkeringsplassen. Tollagent-assistenten fikk instrukser og vi gikk tilbake.

Total tidsbruk var nå over halvannen time. Vi ventet litt til, ble så vinket frem til kassen, men funksjonæren der oppdaget at fakturaen hadde feil navn på. Det var ikke annet å gjøre enn å ta en fjerde tur til tollagenten vår.

Endelig, etter to og en halv time, hadde vi fått lov til å betale inn en stor pengesum til den tonganske statskassen. Vi hadde samtidig foretatt en reise i emosjoner, fra forsiktig optimisme, via uendelig langmodighet og resignasjon, til oppgitt irritasjon og nærsammenbrudd. Heldigvis beholdt vi maska hele veien. Den som blir synlig sint har tapt!

Endelig ferdig!