GODT NYTTÅR!



Tonga er det det aller første landet som går inn i det nye året (sammen med Kiribati). Litt øst for oss går datolinjen. Vi feiret derfor nyttår for tolv timer siden. Det skjer også her med raketter og fyrverkeri.

Dag Olav jobbet full dag nyttårsaften. Jeg hentet ham på jobb og så reiste vi direkte ut til Talia og Jordan sammen med Meena. Her var det duket for grillfest ved svømmebassenget. Talia og Jordan stilte med hamburgere og pølser, Jashila og Joseph Sailesh hadde med lammekoteletter og vi andre tok med salater og desserter (jeg hadde bakt muffins med rosiner). Foruten oss kom også Teresa, Chris og flere andre venner og bekjente av Talia og Jordan.

Det var litt kjølig sånn utpå kvelde, "bare" 24 grader, så det var litt for kaldt til å bade (ja, jeg er så til de grader akklimatisert!). Dag Olav, Sailesh-barna og Meena tok derimot utfordringen og koste seg i vannet (saltvann, må vite).

PAKKE!!!



Denne dagen hadde jeg også vært på posten og fått hentet ut en julepakke fra Moi. Hurra! Vi åpnet den da vi kom hjem og la pakkene under gulltreet. Mens rakettene smalt fikk vi åpnet presangene. Her var det mye flott! Tegneserier, bøker, klær, sjokolade (bare litt smeltet) og garn. Etterpå fikk vi skypet med begge familiene våre der hjemme, og selv om vi var stuptrøtte var alt bare fryd og gammen.

Flere presanger under treet



Nå håper vi 2015 skal by på mye godt for Tonga og alle som bor her. Særlig håper vi at tørken skal ta slutt slik at det blir vann nok til både jordbruk og husholdninger. Vi håper alle dere i kirkene der hjemme skal ta dette med i bønnen deres, og at alle andre også kan sende gode tanker ned til den sørlige halvkule og utfordringene her.

 

Godt nyttår alle sammen!

 ******************************************************************************
Tonga is the first country to enter the new year together with Kiribati. We had a great celebration together with friends gathered at Talia and Jordan's. Dag Olav swam in the pool and we all enjoyed a lovely BBQ. Back home we opened a package from Dag Olav's family in Norway - which arrived New Years Eve. We got books, comics, Norwegian chocolate, yarn and clothes. Happy New Year!!!

1. og 2. juledag i tropene

Slik ser 2. juledag ut i Tonga



Første juledag var vi invitert på julefest av en nordmann vi traff. Det var stor feiring hos hans kones tonganske familie. Vi gled rett inn i den familiære, avslappede atmosfæren. Her kunne du lene deg tilbake i dype sofaer og le av alle vitsene og spøkene familiemedlemmene i mellom. Vi spiste godt, som vanlig, med helstekt gris, tre ulike retter med fisk, hummer, oksekjøtt stekt i grønne blader og salater. Og selvfølgelig desserter. Du kunne bare rulle oss ut til bilen etterpå, vi var stappmette.

Hjemme hos Jashila og Joseph



Vi dro fra den ene festen til den andre uten opphold. Feiringen fortsatte hos familien til Jashila og Joseph, hvor mange fra den engelskspråklige menigheten var samlet. Vi startet med lek, og Dag Olav og Jordan var lagledere. Målet var å få spist en sjokoladeplate med kniv og gaffel før nestemann fikk rullet en sekser på terningen. Det ble mye moro.

Laglederne leker stein, saks, papir om hvem som skal begynne



Det var mat her også, selvfølgelig. Jashila lager fantastisk, indisk curry, og Meena hadde med seg irakisk mat, dolma. Det er grønnsaker fylt med ris og kjøtt, helt nydelig. Vi får smakt på mat fra mange verdenshjørner her.

Vi lekte også Secret Santa. Alle hadde med en gave hver, så trakk vi lodd og første mann fikk velge gave først. Jeg fikk lodd nummer en og startet. Så kunne neste mann velge å stjele min gave eller åpne en ny. De fleste åpnet, og særlig barna hadde ikke øye for å stjele, de ville bare åpne spennende pakker. Heldigvis ble alle fornøyde. Barna fikk, med litt hjelp fra foreldre, leker som vannpistoler og biler, noe som gjorde stor lykke. Dag Olav fikk en bok, mens jeg fikk noen leker som jeg gav bort til en av guttene.

Andre juledag tilbrakte vi på stranden. En stor gjeng dro avgårde i tre biler og vi hadde med oss mat og koste oss. Sjøen var herlig, akkurat passe nedkjølende. Vi fikk snorklet og sett masse fisk.

Selv om vi kan ha det moro i solskinnet er det også litt alvorlig i dette med været. For tørken fortsetter, det lille regnet vi har hatt gjør ingen nytte. Mange mangler nå vann i hjemmene sine, og det kommunale vannet er mange steder slått av for å spare. I Ha'apai har Røde Kors gått i gang med å lage drikkevann av sjøvann, så desperat er situasjonen. Vi har foreløpig to tredjedels full vanntank og prøver å fylle når kommunevannet er på, men vi må virkelig spare for å være på den sikre siden. Så vi håper dere vil sende noen gode tanker til Tonga og be om at det blir godt med regn i tiden som kommer.

 

En strandjul i 30 grader. Helt greit, egentlig.

 

 

Julaften

Tapa fra Amelia



Så var julaften endelig her, tolv timer før den kommer til Norge. Dag Olav arbeidet halv dag på kontoret, mens jeg for en gangs skyld fikk æren av å stelle i stand julemiddagen hjemme (dette er det normalt Dag Olav som gjør). Det ble langtidsstekt lammeskank, en riktig så fin høytidsmat.

Juletre i stål og gull funnet i kottet



Dag Olav fikk også en annen, fin overraskelse på kontoret i dag. En nordmann, stavangermann attpåtil, dukket opp! Han arbeider som kirurg i Australia, har en fijiansk kone og var nå på besøk på Tonga og hadde hørt om oss. Så i morgen blir det juledagslunsj på klingende rogalandsk!

Tapa fra Amelia



Vi åpnet pakkene under gulltreet på kvelden. Rogalendingen hadde kommet med belgisk sjokolade, Meena forærte oss godterikjeks og vi fikk en fin kalender med bibelvers på av bestemor Hjørdis (hun sendte pakken med oss da vi reiste). Jeg fikk en stooor pose tongansk kaffe av Dag Olav, den måtte vi straks koke og smake på. Himmelsk! Dag Olav fikk en flaske Riesling. Den sparer vi.

500 gram deilig kaffe



Amelia kom innom sammen med faren sin og ønsket oss god jul. Hun hadde nokså uventet med seg gaver til oss - noen flotte tapabilder hun hadde fått laget spesielt til oss. Faren ga oss en stokk med bananer (altså en gren med mange, mange bananklaser på). Det satte vi veldig stor pris på! Vi fikk sendt med dem kake på vei hjem, for de hadde ikke tid til å bli værende.

 

Oppmuntrende kalender fra bestemor Hjørdis

Julefeiringen fortsetter i morgen. Da skal alle vi kjenner i menigheten samles hos Jashila og Joseph, våre indo-fijianske venner. Her blir det potluckmiddag (alle tar med litt mat) og gaveutdeling.

Vi ønsker alle sammen en fredelig og god julehøytid!

**********************************************************************************

We had a lovely Christmas Eve, eating lambshanks and opening presents. We got some beatuiful tapas from Amelia, and bananas! Dag gave me coffee, while he got a bottle of Riesling. We also recieved a calendar with bibleverses from grandma Hjørdis. This has been a great celebration, a mix of Tonga and Norway. We wish you all a peaceful and merry Christmas!

 

Julestress

Jeg er ikke den som klager over såkalt julemas hjemme i Norge. Er det noe jeg synes er fint, så er det å bruke desember på å gå i julepyntede butikker i Lillehammer by.

Vi føler ikke helt på den samme travelheten i Tonga heller. Jeg har en - 1 - gave som skal kjøpes i år, og den skal Dag Olav ha. Det finnes ikke juletrær (bortsett fra plasttypen, men vi føler ikke helt behov for å kjøpe det), og det finnes ikke pinnekjøtt eller ribbe. Så det blir lammeskank importert fra New Zealand på julaften i år.

Men det finnes en annen type julestress her. Alle ministerier stenger i dag, så alle ting og tang du har å gjøre i i forhold til myndighetene i 2014 må gjøres i dag, ellers er det for sent. Offentlige kontorer holder stengt frem til 5 januar, minst.

Fredag oppdaget vi at det skal betales avgift hvert år på bilen, en registreringsavgift og en slags "EU"-godkjenningsavgift. Siste frist for å gjøre dette var i dag, mandag. Da hadde Ministry of Transportation åpent en halv dag.

Jeg ble sendt ut på oppdrag. Alle papirer var med, alt fra begges førerkort til tollavgiftskvitteringer på bilen. Jeg var ved kontoret 8.15. Vi var tjue som ventet, og flere dukket opp. Kontoret åpnet kl 9. Vi var førti utenfor som prøvde å sikre oss en gunstig plass i køen. Jeg fikk kølapp nr 19, og tenkte at ja, det er godt jeg har med vann, for her blir jeg værende i dag.

Jeg kom i snakk med ei jente ved siden av meg på venteværelset. Dila, het hun, 23 år. Hun fortalte om sin tilværelse som mormonsk misjonær på Filippinene. Hun var nr 16 i køen og byttet kølapp med meg. Jeg nektet, men hun insisterte: "Jeg vil bare bekymre meg for om du forstår når de roper nummeret ditt på tongansk. Ta lappen min, så får jeg deg trygt opp til skranken når det er din tur".

Det mormonske templet i Liahona, Tonga



Kvart på ti var jeg ute av kontoret, lommeboka 170 pa'anga lettere. Jeg hadde fått betalt registreringsavgift og, på mystisk vis, fått godkjent bilen og betalt også denne avgiften uten å ha fremvist den for kontroll. Jeg tror damene i skranken bare ville ha køen bort så de kunne gå hjem fra jobb. Dermed har det seg at bilen min er godkjent for ett år på tonganske veier uten å være kontrollert. Men det tror jeg må være tilfelle med flere av vrakene som kjører omkring her...

Apropos mormonerne, så er de ganske store i Tonga, med forsamlingshus i hver landsby og en egen by med et eget tempel (det er forskjell på forsamlingshus og tempel). Hver ettermiddag kan du se mormonerne ute på oppdrag, kledd i hvite skjorter, slips, navneskilt og stresskoffert. Jeg vil nok skrive mer om mormonerne en annen gang.

Ellers pleier mandagen gå med til kjedelige oppgaver som husvask og ukeshandling. Det rakk jeg i dag også. I helga bakte jeg kanelboller etter bønn fra Dag Olav. Han maktet å spise ikke mindre enn åtte stykker på søndag! Dette blir nok hele julebaksten i år, for det er ganske vanskelig å få tak i ingredienser og kakeformer her i landet. I tillegg blir det mye oppvask, og når man må koke vann til hver oppvask er det liksom ikke helt det store å bake sju slag ;)

Kanelsnurrer - Dag Olavs favoritt!



 

Julebord

Julebord er tradisjon både i Norge og i Tonga, men måten det gjøres på er nok forskjellig. Vi dro ut med Village Mission Clinic til Vakaloa, en resort på vestsiden av øya. Vi var seks stykker inkludert meg: Dag Olav, farmasøyt Jasmine, vikarfamasøyt Meena, sykepleier Pele og apotektekniker Amelia.

Vi var ikke de eneste som skulle på julebord der. På Vakaloa hadde også helseministeriet julebord, i tillegg til Fab Rental Cars og slottets ansatte. Vi ankom halv sju og gikk først til stranden for å nyte utsikten. Festen var allerede i gang selv om ikke så mange var ankommet. Her trengs det ikke alkohol for å få fart på livet. Folk lo og danset til smektende sydhavstoner. Vi bestilte oss litt brus og parkerte oss ved bordet vårt. Pele hadde laget blomstersmykker, kahoa, til oss jenter, og de duftet herlig!



Snart var buffeen åpen, og alle stormet frem i kø. Vi tok litt av alt på tallerkenen: søtpotet og taro, fritert fisk, rå fisk i kokosmelk, kylling sweet&sour, helstekt gris, salat og mye mer. Maten var nydelig, som vanlig. Pele var fornøyd med at her kunne man gå og forsyne seg både en og to og tre ganger. Ikke at hun trengte det, så mye mat som det var på tallerkenen. Restene kunne folk få pakket med seg hjem.

Nå som julen nærmer seg reiser mange bort, og også Jasmine skal på ferie i et par måneder. Dermed har vi fått Meena som vikar, ei livlig og flott kristen jente opprinnelig fra Irak, men som bor i New Zealand. Det er hun som har tatt alle bildene dere ser på bloggen i dag.

Etter måltidet startet underholdningen, med tradisjonell tongansk dans fremført av kvinner og menn. Det må være den mest fantastiske dansen jeg har sett! Kvinnenes dans var rolig og feminin, med elegante håndbevegelser og små, rytmiske kneis med hodet. Mennene fremførte krigsdanser, med stokker til våpen og energiske hopp, men alle med det rytmiske hodenikket. Tongas urinnvånere var opprinnelig svært krigerske. Kannibalisme har også vært en del av de gamle tradisjonene, og du får et lite innblikk i denne historien gjennom mennenes dans. Når det attpåtil var rytmer av digre trommer med dyp lyd var dette bildet av de gamle tonganske krigerne komplett.

Showet ble avsluttet av kveldens kanskje mest populære innslag: en dragqueen som mimet og sang til moderne musikk. Tonga har, til tross for sin svært konservative kristne profil, et levende miljø av det som kalles fakaleitis, altså menn som kler seg som damer. Dette vil jeg skrive mer om en annen gang.

Klokken var slagen ti, det hadde begynt å regne og maten var ett opp. Folk gikk til bilene, vi var alle trette og mette og veldig fornøyde.



Dag Olav, May Ingunn, Jasmine, Pele, Amelia, Meena



Så må jeg til sist bare kommentere kjolen jeg har på. Den har jeg nemlig sydd selv med ekstremt mye hjelp fra Kari på kirkekontoret. I praksis  har hun vist meg alt jeg skulle gjøre og har hjulpet meg med å sy en del på den. Den var nesten ferdig før jeg dro til Tonga, jeg skulle bare sy mørkeblå stikninger så var den klar. Jeg tok med mørkeblå brodertråd på reisen, men jammen mistet jeg den i New Zealand! Jeg lette lenge og vel på ulike markeder her i Tonga da jeg oppdaget fadesen, og fant til slutt en mørkeblå, broderitråd i en indisk butikk. Så da kunne kjolen endelig ferdigstiller og brukes - hurra!

Søndagsaktiviteter

Søndag er en annerledes i dag i Tonga. Mens alle andre dager er travle, høylytte og støvete, føles søndagen stille, avslappende og morsom. Hverdagene går med på å stå i kø for å betale strømregninger, stå i kø for å fylle bensin, gå i kø på markedene, kjøre i kø til byen, arbeid på klinikken for Dag Olavs del og arbeid hjemme for min del (i tillegg til formiddagsbesøk hos venner, men det er bare kjekt).

Men søndag er alt stengt, det være seg bensinstasjoner og kontorer. Bare bakeriene holder åpent for å sørge for brød til folk. På fredag gikk forresten meldistributøren tom for mel, og alle bakeriene var tomme for brød. Heldigvis kom det ny container mel på fredag kveld, så lørdag fikk vi igjen tak i loff og cibbled rye (grovbrød som i grunnen kun kjøpes av hvite).

Over til søndagen. Denne dagen kler alle seg i sine fineste klær. Kjoler og høyhælte sko er vanlig for damer, med pyntebelte - kiekie, eller hatt om man sokner til Church of Tonga. Mennene går med skjørt - tupenu - og matte over.

Mange velger å spasere denne dagen, kirkene ligger jo i nabolaget. Det er derfor stille på veiene og mindre støvete. Dagen brukes til gudstjeneste, familie- og vennebesøk, soving, spising og strandturer.

Dag Olav og sykepleier Pele var invitert til City Impact Church av en av pastorene, og de tok meg med. Dette er en pinsekirke med utspring fra det amerikanske Assemblies of God. Inne i en nybygd hall av stål ute i en avsidesliggende landsby tilbyr denne kirken gudstjenester med livlig lovsang og preken. De forsøker å holde gudstjenesten kort, maks en time, på grunn av varmen. Denne søndagen var derimot grunnleggeren av menigheten på besøk, og da varte det halvannen time.

Lovsangsteam i City Impact Church

Etter gudstjenesten satte vi oss under et tre i ly for sola og ventet på at lunsjen skulle stelles til. Og for en lunsj! Det må heller kalles et festmåltid. Vi ble skyflet frem først sammen med seniorpresten, noe vi ikke følte oss helt fortjent til, men ingen kunne spise før vi hadde gått frem. Sykepleier Pele tok ansvar og gikk frem som om det var den naturligste ting i verden, og vi fulgte etter henne. Som prestekone er hun vant til å være fremst i køen.

Pastoren rådet oss til å fylle tallerkenen helt opp og ikke være beskjedne, "that's the Tongan way". Og beskjedenheten i matveien har vi brent oss på før på kirkekaffer. Mens vi har tatt bare et lite stykke kake, har tonganerne lesset på tallerkenen, så du kan ikke forvente å få gå to ganger. Du bør ta så mye som du trenger for å bli mett første gangen!

De hadde gjort i stand hummer spesielt til oss, en veldig dyr rett også i Tonga. Jeg spiser ikke skalldyr, noe det ikke fantes forståelse for, men ingen ble fornærmet. Pele på sin side tok fornøyd i mot en halv hummer. Jeg er glad hummerdelikatessen jeg ble tilbudt gikk til noen som ville sette pris på den. Men det var også mye annen god mat: Rå fisk i ulike varianter, fiskegrateng, salater, helstekt gris, ananas, vannmelon og sjokoladekake.

Etter denne "lunsjen" (vi kalte det middag) dro vi til Pele og fikk se landsbyen hennes. De har de nettopp hatt inspeksjon, der myndighetene sjekker om det er rent og pent, så her var det veldig flott med girlandere, blomster og veltrimmede hager. Myndighetene er nøye med å inspisere landsbyer, tradisjonelt gjelder dette hager og det utvendige, men i de siste årene har de også begynt å sjekke om folk har det rent innendørs. Dette kan nok virke påtrengende, men det er viktig ettersom hygienen kan være så som så enkelte steder. Enkelte sykdommer kunne vært unngått om noen hjem var renere.

Kirken i landsbyen til Pele

Resten av ettermiddagen tilbrakte vi på Keletistranden like ved der vi bor. Det var så varmt at det var bare å være i sjøen til du fikk normal temperatur igjen. Selv Dag Olav, som ikke er overvettes glad i strandlivet, syntes at dette var en vel anvendt ettermiddag.

Så gikk turen til The English Speaking Congregation på kvelden, med adventssamling og nattverd. Jeg synes det er veldig koselig å ha adventssamling i starten av gudstjenesten, med sang til hvert lys. Dette er et ukjent fenomen for menigheten, men de sier de setter pris på det :)

Fredagsshopping

Fredager har Dag Olav fri, og i dag bestemte vi oss for å gjøre unna en god del ærend i byen. Første stopp var å fylle bensin (det går en liter per mil). Dernest i banken for å sette inn lønningssjekken og så til forsikringsselskapet for å forsikre bilen (det er egentlig god tongansk skikk å kjøre uten den slags, men det får vi oss ikke til å gjøre).

Det var enormt med folk i byen, vi vet ikke helt hva anledningen er, men det startet visstnok med korpsmusikk kl 05.30 i følge Jasmin. Jeg tror det må ha noe med jula å gjøre. Det kommer mange utenlandstonganere på julebesøk til gamlelandet nå. Alle bakeriene er utsolgt for brød, så vi håper vi klarer oss til i morgen uten. Havregryn får gjøre nytten.

Vi fikk kjøpt et par kilo fisk: mahi mahi og tunfisk.

Fisk klar til filetering!

Jeg kjøpte en pen, liten vifte å bruke når vi er i kirka og i andre forsamlingslokaler hvor temperaturen kan bli ulidelig.

Legg til bildetekst

Underveis fikk vi også kjøpt oss noe ekte, deilig kaffe, en sjelden god luksus.

Legg til bildetekst

Vel hjemme kom vi til nok en liten trafikkork - inne i vår egen gård. Veterinærene har siste dag her i dag, og det er fullt av folk på stedet. Vi kom knapt inn med bilen. Det har vært så mange pasienter at dyrlegene nå går tom for narkosemiddel, så de dyrene som kommer for sent må pent finne seg i å vente til neste år. Det finnes naturligvis ikke narkosemiddel å få kjøpt på Tonga. Man kunne jo spurt på sykehuset, men da kunne vi risikere at sykehuset går tomt, og det ville være mye verre!

 

 

 

En liten del av alle bilene utenfor veterinærklinikken

Dagen er ennå ung, og i kveld går det både juleshow (Unfrozen et stykke satt opp av en av skolene) og revy (Laughing Samoans). Det er vanskelig å velge når begge går samtidig, men en av delene skal vi nok få med oss!

Piknik

I dag var det nok en offentlig fridag, så vi besluttet å kjøre en tur til Toloa for å besøke Ron og Joy. Joy reddet i helga to kattunger fra å bli spist av flokk hunder (kattemor måtte bøte med livet, dessverre), så vi ville gjerne hilse på de to små.

En liten pusekatt reddet fra hundekjeften

Vi gikk en tur på området hvor Ron og Joy bor. De som har fulgt bloggen husker kanskje at de bor på en kostskole i Toloa, hvor de arbeider. Mens vi trasket rundt traff vi på noen av kollegene deres. De skulle ha piknik. Vi ble invitert til å bli med, og det hadde vi jo veldig lyst til!

Piknik

Som vanlig var det en overflod av mat hos tonganerne. Vi ble servert kassava og andre rotgrønnsaker, fritert kylling, grillet svinekjøtt, pølser, ananas og mye annet godt.

Maten må dekkes med plast for å unngå insekter

 

 

Vi satt i skyggen av et svært tre og koste oss sammen med både store og små. Da vi dro hjem fikk vi med oss en pose mango, for det mente Joy og Ron at de hadde for mange av (og det kan de jo ha hatt rett i).

 

Vi kjørte glade hjem fra Toloa. Fridager bør absolutt tilbringes i skyggen av et tre med gode venner og god mat.

 

Regnskogtre

I løpet av uken kommer nok Joy og kattungene på besøk til oss i Ha'ateiho. Her har vi nemlig besøk av et team veterinærer fra New Zealand. De har klinikk i første etasje og kommer til å være her i en uke. Det er godt nytt for Tongas dyrebefolkning, som til vanlig ikke har noe helsetilbud.

Livstegn

Jeg har nå feiret bursdag. Det var en trivelig dag. May hadde laget ekte kokekaffe til frokost - litt av en luksus! I gave fikk jeg grønn te og en papaya, veldig nyttige ting. Vi spiste pizza og kanelboller og hadde det fint hjemme på kvelden.

Det har vært en fin uke på jobb så langt med en passelig mengde pasienter. Innimellom det medisinske blir det tid til å prate litt om både politikk, jordbruk og innfløkte tonganske familieforhold. En må aldri ta for gitt at den voksne som følger barnet til legen er en forelder. Det kan like gjerne være en onkel eller tante, en besteforelder eller et søsken, en nabo eller en som har adoptert eller tenker på å adoptere barnet. Gjerne flere samtidig også. De fleste har med masse slektninger til legen. En trenger ikke få panikk om venterommet er fullt av folk, det er gjerne bare en av fire som faktisk er pasient. Av og til er ingen av dem pasienter, bare folk som sitter og slapper av litt på det kjølige venterommet vårt!

I kveld har vi hatt strømbrudd. Det skjer kun sjelden, men er jo litt plundrete. Heldigvis virker gassovnen uansett, og stearinlys er koselig om litt skummelt. Det er best å unngå brann. Onde rykter sier at brannbilene av og til er tomme for vann. Samtidig må det sies at brannvesenet var veldig effektive når det brant utenfor klinikken. En søppelkasse hadde tatt fyr og smeltet koblingsanlegget. Det tok ikke mer enn en drøy uke å få strømmen tilbake..

Matfest

Ingen slår tonganerne når det gjelder fest og mat. Denne lørdagen var jeg invitert til en ny missionales, overrekkelse av innsamlede penger i en kirke. Jeg kjørte ut til Pekehake, en landsby ca en mil fra oss. Her bor Amelia, apotekteknikeren på Dag Olavs klinikk. Hun hadde invitert meg med på festen.

Prinsen til Pelehake taler i kirken



Vel fremme i kirken fikk jeg med meg den flotte sangen til kirkekoret og overrekkelsen av pengene. Prinsen til Pelehake holdt en takketale og etterpå var det klart for fest i kirkesalen.

Amelia hadde gjort i stand fire fat kylling, fire fat rotvekster, tjue porsjoner rekesalat og en stor bolle salat. Vel fremme på festen ble alt gjort i stand. Det ble satt frem fat med helstekt fisk, helstekte griser, kylling i alle varianter, salat, blåskjell, frukt og rå fisk i kokosmelk - 'ota ika. I tillegg kom kurver med kjeks, sjokolade, brus og annet godteri. Musikk ble spilt på full guffe, barna løp omkring og prøvde å sikre seg cola og damene dekket på. Klovnene spøkte og fikk alle til å le, mens ungdommene danset.

Bordene er dekket



Så fikk vi endelig gå til bords. Damene, ungdommene og barna satt ved bordene, mens landsbyens menn satt på gulvet langt der fremme og drakk kava, en tradisjonell drikk med meget lett narkotisk virkning. Mennene fikk maten sin på gulvet.

Vi spiste mens lederne i landsbyen holdt taler (ingen så ut til å lytte, alle snakket og spiste). Det var så mye mat på bordene at du hadde knapt plass til en liten kaketallerken å spise av. Amelia forklarte at man skulle smake på alt. Til min forbløffelse forsvant de helstekte grisene rimelig kjapt. Da vi alle var mette, talene ferdige og festen over, var det fortsatt hauger av mat igjen. Nå begynte alle å pakke ned den maten de helst ville ha. Alle kunne få ta med hva de ville.

Hele kalaset varte fra kl 10-14. Vel hjemme var det bare å slappe av. På kvelden dro vi begge ut til Jasmin for å spise felles middag (pot luck) der alle tar med mat selv. Denne matfesten var ikke i nærheten av den tonganske når det gjaldt mengde, men veldig koselig.

 

 

Folk er mette, men maten ser nesten urørt ut.



Bil og byråkrati

Vi har endelig blitt bileiere. Vår nye stolthet er en sølvgrå 1998 Honda CRV firehjulstrekker. Det er kjekt å kunne bevege seg litt mer rundt, spesielt i helger når bussene ikke går.

Etter tongansk standard en riktig pen liten bil, og vi har allerede interessenter som vil kjøpe den når vi skal dra!

Ikke nok med at kjøretøyet har ekstrautstyr som kollisjonskamera, AC og piknikkbord (jepp), det fulgte også med en interessant liten juridisk problemstilling. Forrige eier var diplomat og kunne derfor importere den skattefritt. Men vi er privatpersoner, og må derfor "importere" til Tonga en bil som allerede har kjørt rundt her i tre år.

Vi tok derfor ut en haug med penger og dro til havnet, der tollen holder til. Vi visste omtrent hva prisen ville bli, da vi hadde fått gjort en verdiberegning på forhånd.

Det første som skjedde var at ble bedt å skaffe oss en tollagent - en "customs broker." Denne for oss ukjente profesjonen jobber med å hjelpe folk få varene sine gjennom tollen. De er ikke statsansatte,  men livnærer seg av smulene fra statsapparatets bord, litt som disse snyltefiskene som henger fast på haier eller kanskje som de koselige fuglene som renser tennene til krokodiller. Vi ble geleidet bort til brakkekontoret til en slik agent. Veggdekoren viste at eieren var katolikk, så vi følte oss sikre på at vi var i trygge hender.

Tollagentkontor 

Etter kun ti-femten minutter hadde agenten forberedt et skriv til oss, og fulgt av assistenten hennes gikk vi til det første kontoret. Her møtte vi en trivelig toller som tok på seg å sjekke verdiberegningen som var gjort. Tjue korte minutter senere var han ferdig. Han hadde nedjustert verdien med en femti kroner, og det var vi fornøyde med.

Vi ble fulgt tilbake til agentens brakke og fikk sitte litt til på plaststolene mens et nytt dokument ble ordnet. Deretter bar det til Tollkontor nummer 2 - den berømte Customs One Stop Shop. Her var det flere folk, flere benker og en imponerende lang skranke. Et vindu for dokumenter inn, et for dokumenter ut, og en for betaling. På veggen info om at alle gaver ble sett på som korrupsjon og ville bli straffeforfulgt (bra!). På døra et fillete skilt der det sto "Keep door closed, aircondition is on." Det stemte definitivt ikke.

Nevnte jeg at utetemperaturen var tretti grader?

Vi satt lenge og ventet her, før vi ble sendt i retur til agenten med beskjed om at nå skulle bilen inspiseres av karantenemyndighetene. Tollagenten vår hisset seg litt opp over dette, tollerne hadde tydeligvis ikke forstått at bilen allerede befant seg i landet, trygt plassert i solsteiken på parkeringsplassen. Tollagent-assistenten fikk instrukser og vi gikk tilbake.

Total tidsbruk var nå over halvannen time. Vi ventet litt til, ble så vinket frem til kassen, men funksjonæren der oppdaget at fakturaen hadde feil navn på. Det var ikke annet å gjøre enn å ta en fjerde tur til tollagenten vår.

Endelig, etter to og en halv time, hadde vi fått lov til å betale inn en stor pengesum til den tonganske statskassen. Vi hadde samtidig foretatt en reise i emosjoner, fra forsiktig optimisme, via uendelig langmodighet og resignasjon, til oppgitt irritasjon og nærsammenbrudd. Heldigvis beholdt vi maska hele veien. Den som blir synlig sint har tapt!

Endelig ferdig!

Tour de Tonga

Siden leger er skjøre skapninger, har jeg innbakt i kontrakten min at jeg får noen fridager innimellom for å komme til hektene etter alle livene jeg daglig redder. Denne fredagen var en slik fridag. Jeg sendte May til byen og besluttet selv å ta en sykletur til 'uta - det vil si bushen. Med tre lag solkrem og et lag insektmiddel var jeg klar for ekspedisjon.



Kjempetøff!

Første utfordring var å kjøpe vann fra butikken. Målet mitt var å kjøpe to halvlitersflasker. Det klarte jeg ikke. Språkvanskene ble uoverstigelige. Etter en god del frem og tilbake - der jeg en periode var i fare for å kjøpe en svær Colaflaske jeg absolutt ikke ville ha - endte det med en stor og en liten flaske vann. Jeg godtok dette og satte i vei. Snart var jeg på landeveien.

Country roads, take me home

 Etter kort tid kom jeg over en ku i nød. Den sto tjoret, og hadde viklet seg noe helt grassalt inn en busk. Med litt hjelp fra en forbipasserende klarte jeg å befri kreaturet.

Det er ikke alle problemer en ku kan løse selv.

Midt ute i ingenting fant jeg dette flotte skiltet. Her har kineserne bygget en fin liten vei som et bistandsprosjekt. Kinesisk bistand er ikke som annen bistand. Riktignok betaler de for hele veien, men pengene går til kinesiske arbeidere som gjør hele jobben. Det blir ikke så mye ringvirkninger for lokalsamfunnet. Men veien blir i hvert fall bygget.

 

Thank you, China.

 Bushen - som altså heter 'uta på tongansk - er nesten helt ubebygd. Men det er ikke akkurat Hardangervidda. Nesten hver kvadratmeter er dyrket mark. Landsbyboerne drar ut her noen timer hver dag og jobber med åkrene sine, og det er levebrødet for de fleste. Mye av det som dyrkes er røtter som er hoveddelen av kostholdet her. I tillegg er det en utrolig mengde kokosnøttpalmer, og enkelte frukttrær hist og pist.

Kassava.

Taro.

Bushen er ikke bare levebrødet for tonganerne, det er også en utrolig praktisk plass for mange å dumpe søppel.

Plast.

Klokka var rett over tolv og det var ganske varmt, så jeg tråkket i veldig forsiktig tempo. Etter noen kilometer kom jeg til et stort innhegnet område. Dette er den myteomspunne "Keleti Bird Park." Som navnet tilsier - en fuglepark. Den er nå stengt, etter at noen stjal eller slapp ut fuglene. Mange virksomheter går ganske fort til grunne her på Tonga.

Forhenværende fuglepark.

Jeg tråkket videre, på fin, hullete asfalt. En av fordelene med å bo på en øy som Tongatapu er at det er flatt og fint, så det var grei skuring selv om hastigheten forble lav. Etter enda flere kilometer kom jeg til en sidevei som førte meg ut til sørkysten. Der fant jeg denne flotte utsikten.

 

Det er ikke noe korallrev i havet sør for Tongatapu, og det er nok derfor kysten er så forreven her.

 

 

Nå syntes jeg at det fikk være nok fysisk fostring, og jeg vendte sykkelstyret hjemover. Fram og tilbake er like langt, men til slutt kom jeg til hovedveien og fulgte den det korte stykket til Ha'ateiho og den kalde dusjen som ventet. Jeg var enig med meg selv om at det hadde vært en fin tur!

Tilbake i landsbyen