Hårklipp på tongansk

Tonga har frisører i mange av sine nabolag, men hvorfor betale for ufaglært frisørarbeid når du kan få det gratis hjemme?

Vi gikk ned til nabo Samu og fikk lånt et profesjonelt hårklippesett (maskin med ti innstillinger, saks, kost og skulderbeskyttelse). Jeg fikk det risikable oppdraget med å klippe.

"Du skjelver mer på hånden enn frisøren", kommenterte Dag Olav.

Ikke rart. Det er jo jeg som får kjeft om det går galt, ikke sant?

Resultatet ble, i følge kunden, mye bedre enn forventet, ja, faktisk ganske greit.

Han er fornøyd, han bare gadd ikke smile

Jeg ble ellers invitert med på et styremøte i Pacific Islands Evangelical Mission (PIEM), hvor apotektekniker Amelia og nabo Samu er medlemmer. Amelia kom først på middag hos oss, det var veldig koselig. Etterpå var det møte. Det hele foregikk på tongansk, men jeg fikk små referater på engelsk nå og da. De diskuterte høstens (her: vårens) program, blant annet en audiens hos dronningen. Så kanskje får vi bli med der, det hadde vært spennende!

Man skulle tro at med høy arbeidsledighet og lite aktiviteter for voksne og barn så ville de fleste kjede seg i hjel her. Men nei, selv om det alltid er noen unge gutter som sitter bakerst og drikker seg fulle på formiddagsbussen, så er de fleste ganske så opptatte. Mange engasjerer seg i kirkelig aktivitet, med møter, leire, retreater, korøvelser og gudstjenester. I tillegg har man seriøse plikter innen familiene (det tas på største alvor) og mange har i tillegg et jordstykke som skal arbeides på. Alt i alt er de fleste hardtarbeidende fra tidlig morgen (5.00 er andaktstid) frem til sent kveld, kanskje langt ut over natten.

Det er kanskje da ikke rart at hvis man besøker venner, så er favorittaktiviteten å spise og å sove. Det samme gjelder søndagen.

Butikker, matvarer og priser

 

Ren palmeolje

Hjemme i Norge har vi stort fokus på sunne og miljøvennlige matvarer. Et eksempel er palmeolje, som nå merkes tydelig og helst skal ut av alle matvarer. Palmeoljen er veldig usunn og produksjonen ødelegger blant annet regnskogene, som blir hogget ned for å lage plass til plantasjene.

Her i Tonga er dette derimot helt ukjent. Går du i butikken her så vil du se at all oljen er 100% palmeolje ("The purest oil, clear and nutritious. Omega 3, omega 6 and Vitamin E"). De koster bare 3-4 pa'anga (1 pa'anga = 3 kroner). Du kan se at oljen klumper seg i flaskene, det dannes et gulhvitt lag mettet fett i oljen. En indisk butikk i byen fører olivenolje til svimlende 23 pa'anga literen, altså samme pris som hjemme i Norge. Vi ser på det som vel anvendte penger.

Butikkene er et kapittel for seg. De blir nesten utelukkende drevet av kinesere, som utgjør en voksende minoritet. I følge Samu, vår tonganske nabo som bor i leiligheten under oss, har nesten alle tonganske butikker blitt solgt til kinesere. Han humrer over dette og mener tonganere ikke er egnet til butikkdrift. De spiser det meste av varene selv.

De fleste kinesere snakker godt tongansk, men knapt et ord engelsk. Den lokale butikkeieren skrek "palangi, palangi" (tongansk for "hvit person") med panikk i stemmen til en tilfeldig tonganer første gangen vi var innom for å kjøpe egg. Han trengte noen til å oversette, og den tonganske damen hjalp oss noe motstrebende. Vi har etterpå lært oss at egg heter fo'i moa, og vi pugger matvarer på tongansk før vi går i butikken.

En typisk kiosk-butikk, for øyeblikket søndagsstengt

Butikkene er altså laget som Vinmonopolet i Norge på 70-tallet, der du står foran et gitter og peker på det du vil ha. Det finnes butikker over alt, det er knapt 50 meter mellom hver kiosk. For hver kilometer kan du finne vanlige gå-inn-butikker, også disse drevet av kinesere, filippinere, indere eller en sjelden gang tonganere. Disse er mer velassorterte, og det er godt å kunne ta varene i øyesyn for å forsikre deg om at de er av rimelig kvalitet.

Den viktigste maten i Tonga er helt klart stivelsesrøtter, altså potetliknende matvarer som vokser villig. Det er utallige sorter, men de viktigste er kumala (søtpotet), taro, kassava og bananer (ikke de søte, slanke vi spiser, men noen tykke, usøte som kokes. Det finnes flere banansorter, inkludert den velkjente "norske").

Uvasket og uskrellet kumala (de to små øverst) og taro (nederst)

Disse røttene er tørre og melete akkurat som poteter, med litt forskjellig smak. Taro smaker litt som gress eller jord, mens kumala (søtetpotet) er søtere. Du trenger saus til disse matvarene, på samme måte som med poteter. Du kan også steke bananene til chips, det smaker veldig godt.

Kokosnøtter finnes det også overalt. De selges i sekker for en veldig billig penge. Legg dem i kjøleskapet, og når du er tørst skjærer du av den ene tuppen og stikker hull med en skarp kniv. Da kan du nyte ferskt, klart og rent kokosvann

Skrellet kokosnøtt. Denne inneholder vann som drikkes.

Som nordmenn flest klarer vi oss ikke uten en daglig dose kaffe, eller i det minste te. Den eneste kaffen du får i butikkene er instantkaffe, til 4-5pa'anga for de minste glassene. Blandet med melk og kanskje litt sukker blir det til en grei drikk. Ordentlig kokekaffe dyrkes i Tonga og selges på turistsenteret, de koster 10-20 pa'anga for 100g, og 100 pa'anga for 1kg. Litt dyrt for oss, men vi kjøper vel litt til jul. Du får også kjøpt billige teposer som setter evig brunfarge på kopper og tenner, men til alt hell fant vi darjeelingte i løsvekt til salgs til 2,50 (før 17) på det største supermarkedet i Nuku'alofa.



Mmmm. Like god varm som kald.
Best med en klunk melk og litt sukker.

Til sist litt om butikknavn. Tonganerne er veldig dyktige å finne på butikknavn. De kan også dette med å bruke uvanlige kombinasjoner av bedrifter i samme lokale.

Kombinert gravpynt og restaurant

Det er mye som mangler eller er superdyrt i butikkene her. Frakt av varer koster mye, derfor prisene. Men du kan få en liter melk fra New Zealand til 4-5 pa'anga (15 kr, altså samme pris som i Norge), og er du ikke en stordrikker så går det helt greit for lommeboka.

Med tanke på at tonganere ikke akkurat har skyhøye lønninger er prisene forferdelige. Det meste ligger på norsk nivå, eller flere ganger over (en pakke med taco koster 20 pa'anga, altså 60 kroner!), men spiser du mye røtter og jakter tilbud, så kan du klare deg ganske godt og ha solid økonomi.

Kjedsomhet i Tonga

Når jeg skriver dette er det lørdag kveld klokka åtte. Vi sitter i stua. Sola gikk ned for en time siden og det er helt bekmørkt ute. Naboen spiller musikk - Elvis eller Elvisliknende. Det katolske koret øver igjen, på en gospel-variant av Salve Regina. De har tatt seg veldig opp i løpet av uka og det blir nok en heidundrende messe i morgen. Kjøterne i nabolaget gneldrer,  men ikke så høyt som de pleier. Det er uvanlig stille og lite trafikk ute.

Jeg kjeder meg. Det er så lite å finne på! Jeg har nesten lest ut alle bøkene jeg tok med. Internett har vi ikke. TVen lagde en skummel flammeaktig lyd i stad, så den tør vi ikke bruke. Jeg gikk nettopp ut for å se på stjerner og hilse på grisene, men det er overskyet og akkurat nå ingen omstreifende griseflokker i hagen. (Storegris og Lillegris er selvsagt i innhegningen sin, men jeg vil ikke forstyrre dem - de blir nok skuffet når jeg ikke har med mat). May påstår at vi har fått kattunger under stua, men de har gjemt seg eller flyttet.

Det å kjede seg er dog en typisk tongansk aktivitet, så jeg har stor nytte av treningen. Den jevne tonganer er utrolig dyktig til å vente. På klinikken fortalte de om en gang en pasient kom inn klokka ni om morgenen, men fikk beskjed om at legen dessverre ikke kom før klokka to. Pasienten satte seg tålmodig ned for å vente! Jeg besøkte sykehuset på onsdag, og det formelig fløt over av mennesker - som ventet. Selv har May og jeg brukt en hel time i banken for å få åpnet konto, mens den trivelige funksjonæren møysommelig stavet seg gjennom pass og førerkort.

Siden Tonga ligger rett vest for den internasjonale datolinjen, kalles det av og til «landet der tiden begynner.» Enkelte har døpt det om til «landet der tiden står stille.»

Samtidig må det sies at vi har vært utrolig heldige med mye og møtt lite problemer. Min tonganske legelisens var på plass lenge før jeg kom hit. Tonganske førerkort fikk vi nærmest på minuttet - eller i hvert fall på kvarteret. En hyggelig bonus er at her på øya har vi sertifikat for lett og tung lastebil. Det har vi ikke hjemme..

Vi fikk også nylig visum for et års opphold, fiks ferdig i passene. Mange er ikke så heldige, og må ut av landet hver 6. måned for å søke nytt opphold. Vi føler oss heldige som får lov til å bo i dette rare, lille landet! Bare på en og en halv uke har vi blitt kjent med masse flotte mennesker - fra masse forskjellige land.

May kjeder seg sjelden

Teologi og mat

Mens Dag Olav har tilbrakt sine dager på en samfunnsnyttig måte på legekontoret, har jeg slumset rundt på en mer tilfeldig måte. Noen dager har jeg vært hjemme alene, til tonganernes store bekymring. De mener slikt neppe kan være sunt. Selv syns jeg det er kjærkomment å få tid for seg selv. I hvert fall inntil kakerlakkene dukket opp.

Jeg har ellers blitt kjent med en dame som heter Teresa. Hun er misjonær fra Filippinene og har bodd i Tonga i noen og tyve år. Hun arbeider i The English-speaking congregation hvor vi har vært til gudstjeneste, og er ellers også aktiv på flere fronter, blant annet på ulike skoler. Hun tok meg med til det lokale teologiske seminaret som tilhører the free wesleyan church,  som er den viktigste kirken i Tonga. Her fikk jeg treffe rektor og hans kone, som viste meg rundt på området. Det er hardt å være student i Tonga. De må samle inn halvannen million kroner til skolens drift, blant annet ved å jobbe i bushen, hvor de dyrker ulik mat. De bor på skolens område, hvor de - veldig positivt - har tilgang til barnehage og barneskole hvis de har familie. De må møte til alle ukens forelesninger og gudstjenester, og søndag (eneste fridag i Tonga) må de være inne om kvelden kl 19. Da er fridagen slutt. 

Det å få møte ulike tonganere er utrolig flott, alle har så langt vært imøtekommende og hjertelige. Alle vil sende mat med deg hjem. Så langt har vi fått omtrent seksti bananer, massevis av papaya og rotgrønnsaker. 

Men det å få snakke med tonganere gir mye materiale til studiene mine også . Tongansk kultur og kirkeliv er fokuset mitt, og jeg ser spesielt på de unges situasjon i kirkene og samfunnet. Men det er ikke bare tørre, akademiske ting på plakaten.Teresa viser meg også gode steder å få kjøpt slaktet og partert kylling og fisk. Vi har vært vegetarianere i snart en uke nå (minus restaurantbesøk), ikke fordi jeg må slakte kyllingen selv, men fordi den frosne kyllingen de fleste butikkene selger kommet fra Kina eller andre land og har vært tint og frosset x antall ganger før den har ankommet Tonga. Kortreist mat er best også her!

I dag skal jeg skrive litt om klinikken jeg jobber på.
Stedet heter Village Mission Clinic & Pharmacy. Village-delen av navnet kommer fra den tiden da klinikken lå i landsbyen Ha'ateiho. Den er for lengst flyttet til den pulserende storbyen Nuku'alofa, men navnet er godt innarbeidet. Alt ligger i et og samme hus, grensen mellom klinikk og apotek er usynlig men går antakelig ved stativet med lesebriller. Farmasøyt Jasmin hersker over apoteket, og i kraft av nesten tre års ansiennitet strekker nok innflytelsen hennes seg et stykke inn på klinikken.

Lokalene ser ikke akkurat ut som Volvat, og av en eller annen grunn synes det å være mer mygg på mitt kontor enn i resten av bygget. Men jeg har egen pult og kontorstol, hvem kan ønske mer? Utstyret er eklektisk. Det meste finnes i store mengder, men med enkelte mangler. Vi har trachealtuber, larynxmasker og svelgtuber men ingen bag. En sylindrisk sak med bruksanvisning kun på kinesisk ser ut til å være en slags oksygenkonsentrator, men ligner mest på en bombe i en tegnefilm. Så langt har jeg ikke funnet adrenalin. Den eneste væsken er to gamle poser med kolloid. Det har jo ikke vært lege her på en stund, regner med at mye går seg til med litt tid. Dessuten får vi en ny forsyning med medisiner og utstyr i dag, superspennende!

Har hatt min første dag med pasienter i dag. Ikke veldig travelt, men til gjengjeld tar alt tre ganger så lang tid som jeg er vant med. Journal, resepter, rekvisisjoner - alt skrives for hånd. Mange snakker ikke engelsk og da må det oversettelse til. Assistenten min, Pele, har mange års erfaring med det og er til stor hjelp. Hun er også flink til å forklare litt av de kulturelle forskjellene. Jeg har stadig en svak fornemmelse av at jeg ikke helt skjønner hva som foregår. Men det har jeg jo ofte med norske pasienter også! Sykdommene er ikke veldig eksotiske så langt. Det er tydeligvis ikke bare norske barn som blir forkjølet, også tonganske unger snørrer og hoster.

Farmasøyt Jasmin i sitt rette element 

Apotektekniker 'Amelia 

Fra hverdagslivet ellers:
-kraftige regnskyll i dag, veldig bra for da blir vanntankene fylt opp.
-Vi traff vår første kakerlakk, den lå på ryggen på kjøkkenet og døde. Hjalp den på veien med en dose insektkverk.
-Håper å få tak i ny gassbeholder snart, faretruende lav beholdning nå

Endelig hjemme

Med 75 kilo innsjekket bagasje satte vi ny personlig rekord på vei til Tonga torsdag morgen. Også denne flyturen - den femte i rekken - forløp udramatisk. Vi var først i køen gjennom passkontrollen og heller ikke der møtte vi vanskeligheter. Utenfor flyplassen ventet farmasøyt Jasmin på oss, og vi satte oss i bilen og begynte på innføringsdagen.
Jeg tenkte å skrive litt om huset. Det ligger i landsbyen Ha'ateiho, noen steinkast fra hovedveien, rett ved rugbybanen (som vedlikeholdes av flittige sauer) og ved en katolsk kirke eller skole som befolkes av uvanlig ivrige klokkeringere. Ryktene nevner høylytt korøving klokka fem om morgenen. På den andre siden av huset ligger lagunen, men den er skjult av tett mangroveskog.
Glennis Mafi, sjefen min, bodde her med familien i mange år og drev klinikken i underetasjen. Nå er klinikken flyttet til byen, og denne delen av bygningen ser litt forlatt og trist ut. En gang i kvartalet lives den dog opp av veterinærer på kastreringsbesøk.
Det er en leilighet i første etasje, her bor vår trivelige nabo Samu. I et hjørne av hagen bor matavfallsdunkene, grisene til Samu. Vi bor i den for oss altfor romslige andreetasjen. Høy standard til Tonga å være. Innlagt vann via et intrikat system av tanker og pumper, rikelig møblert, vaskemaskin, gasskomfyr og - hold dere fast - dusj med varmt vann! Det er likevel en viss overgang fra parketten, flisene og de kritthvite veggene i norske hus til linoleum, myggnetting og falmet maling på murvegger.
May har kastet seg over husfruerollen med stor iver. Hun har organisert og herjet mens jeg har tuslet rundt litt mer tafatt. På Fåberg drev hun fremgangsrik krig mot fruktfluene, og jeg tror nok hun vil kjempe med samme iver mot de mange småkrypene vi kommer til å bli kjent med her.

May tar kjøkkenet i besittelse 

Leieboerne i hjørnet av hagen 

Slaraffenliv i Auckland

Auckland er en ålreit by. Folk er vennlige og hjelpsomme, og det er ganske lett å navigere i sentrum. Det er dessuten en ganske ung by, og det er utrolig lite severdigheter i forhold til europeiske storbyer. Dette er en stor fordel. I stedet for å slite livet og skoene av seg for å få sett alt, kan en slappe av på hotellrommet med verdens beste samvittighet. I ledige stunder - som vi har mange av - kan en tenke litt på noen av livets små spørsmål:

-hvor finner en billige oppladbare batterier i Auckland?
-er det verdt bryet å ta buss i en halvtime for å kjøpe solbriller? (neppe)
-hvor mye garn trenger en for å holde kjedsomheten stangen? (mer enn vi har plass til)
-hva er vitsen med å dra til den andre siden av jorden, hvis en bare sitter inne og ser 15 år gamle Simpsons -episoder på tv?
-hvorfor ble jeg ikke skipsmegler eller petroleums-ingeniør?
-har katten i det hele tatt merket at vi er borte?
-skal vi spise indisk eller meksikansk?

En del av spørsmålene handler altså om varehandel, som vi har drevet litt med i dag. Vi har kjøpt Sydhavsnødvendigheter som sandaler, sykkellåser og solhatter.

Fjong i hatt.

Hvis dette var en skryteblogg, ville jeg nok skrevet litt om den supersunne raw food-frokosten med fermentert te, kokosyoghurt og kålbrød. Jeg ville nok også beskrevet den kjappe treningsøkten vår, men en slik blogg er dette ikke, så da gjør jeg ikke det.

Havna i Auckland, sett fra hotellet.

-Dag Olav 

New Zealand! 

Vi fikk en vanskelig start på reisen.  Ved ombordstigning på Sola oppdaget vi at begge boardingpassene var i May Ingunns navn; Dag Olav hadde ikke fått noe! Det viste seg også at begges passinfo lå på May Ingunn. Det ble et styr i London for å rydde opp. Der oppdaget de også at den ene kofferten var utstyrt med feil kode. Akk! Vi regnet den som bortkommen da vi ble loset ut av transittområdet så vi kunne dra inn til byen.

British Museum 

I London fikk vi med oss British Museum og afternoon tea på Tea and Tattle. Vi fikk truffet Dag Olavs søster Natalie og mannen Christian som var på tur parallelt med oss. Så spaserte vi gjennom Jermyn Street og tittet på klær og sko. Vi vandret til St James 's Park og fikk også med oss Buckingham Palace. Til sist spiste vi på en pub før vi dro tilbake til flyplassen.

Flyreisene gikk knirkefritt, tretten timer til Singapore og ti til New Zealand. Vi var både overrasket og glade da kofferten med feilkoden dukket opp.

Nå har vi truffet sjefen til Dag Olav, Glennis, og spist lunsj med henne og mannen hennes Manu hjemme hos dem. Etter en superrask sightseeing i Auckland fikk vi sjekket inn på Heritage Hotel, veldig fornøyde med det så langt.

Auckland 

Nå står bare middag på programmet, så kan vi legge oss etter kl ni. Da skal nok jetlaget være overvunnet.

Vi er kjempeglade for å være fremme i New Zealand, nå skal vi slappe av og skaffe de siste tingene vi trenger før vi reiser ut på torsdag.

Avreise i morgen!

I morgen tidlig ca kl åtte går flyet vårt til London. Vi har hatt noen flotte dager med familiene våre og kjenner på vemodet over å skulle reise fra alle vi kjenner og være borte nesten ett år. Det er også litt stress, for vi lurer på om vi har husket alt. Men så gleder vi oss også, særlig til en dag i en av våre favorittbøker: London!

Planen er å ta innom British Museum, vi regner med det er en polynesisk avdeling der og det ville være flott å se. Etterpå har vi reservert bord på Tea&Tattle for å få smakt tradisjonell engelsk afternoon tea. Så får vi se hva dagen ellers bringer, men vi håper nå på oppholdsvær.

Alt skal være pakket og klart bortsett fra litt håndbagasje, men det er fort gjort. Nå skal vi kose oss sammen med familien resten av dagen!