Kjedsomhet i Tonga

Når jeg skriver dette er det lørdag kveld klokka åtte. Vi sitter i stua. Sola gikk ned for en time siden og det er helt bekmørkt ute. Naboen spiller musikk - Elvis eller Elvisliknende. Det katolske koret øver igjen, på en gospel-variant av Salve Regina. De har tatt seg veldig opp i løpet av uka og det blir nok en heidundrende messe i morgen. Kjøterne i nabolaget gneldrer,  men ikke så høyt som de pleier. Det er uvanlig stille og lite trafikk ute.

Jeg kjeder meg. Det er så lite å finne på! Jeg har nesten lest ut alle bøkene jeg tok med. Internett har vi ikke. TVen lagde en skummel flammeaktig lyd i stad, så den tør vi ikke bruke. Jeg gikk nettopp ut for å se på stjerner og hilse på grisene, men det er overskyet og akkurat nå ingen omstreifende griseflokker i hagen. (Storegris og Lillegris er selvsagt i innhegningen sin, men jeg vil ikke forstyrre dem - de blir nok skuffet når jeg ikke har med mat). May påstår at vi har fått kattunger under stua, men de har gjemt seg eller flyttet.

Det å kjede seg er dog en typisk tongansk aktivitet, så jeg har stor nytte av treningen. Den jevne tonganer er utrolig dyktig til å vente. På klinikken fortalte de om en gang en pasient kom inn klokka ni om morgenen, men fikk beskjed om at legen dessverre ikke kom før klokka to. Pasienten satte seg tålmodig ned for å vente! Jeg besøkte sykehuset på onsdag, og det formelig fløt over av mennesker - som ventet. Selv har May og jeg brukt en hel time i banken for å få åpnet konto, mens den trivelige funksjonæren møysommelig stavet seg gjennom pass og førerkort.

Siden Tonga ligger rett vest for den internasjonale datolinjen, kalles det av og til «landet der tiden begynner.» Enkelte har døpt det om til «landet der tiden står stille.»

Samtidig må det sies at vi har vært utrolig heldige med mye og møtt lite problemer. Min tonganske legelisens var på plass lenge før jeg kom hit. Tonganske førerkort fikk vi nærmest på minuttet - eller i hvert fall på kvarteret. En hyggelig bonus er at her på øya har vi sertifikat for lett og tung lastebil. Det har vi ikke hjemme..

Vi fikk også nylig visum for et års opphold, fiks ferdig i passene. Mange er ikke så heldige, og må ut av landet hver 6. måned for å søke nytt opphold. Vi føler oss heldige som får lov til å bo i dette rare, lille landet! Bare på en og en halv uke har vi blitt kjent med masse flotte mennesker - fra masse forskjellige land.

May kjeder seg sjelden