Endelig hjemme

Med 75 kilo innsjekket bagasje satte vi ny personlig rekord på vei til Tonga torsdag morgen. Også denne flyturen - den femte i rekken - forløp udramatisk. Vi var først i køen gjennom passkontrollen og heller ikke der møtte vi vanskeligheter. Utenfor flyplassen ventet farmasøyt Jasmin på oss, og vi satte oss i bilen og begynte på innføringsdagen.
Jeg tenkte å skrive litt om huset. Det ligger i landsbyen Ha'ateiho, noen steinkast fra hovedveien, rett ved rugbybanen (som vedlikeholdes av flittige sauer) og ved en katolsk kirke eller skole som befolkes av uvanlig ivrige klokkeringere. Ryktene nevner høylytt korøving klokka fem om morgenen. På den andre siden av huset ligger lagunen, men den er skjult av tett mangroveskog.
Glennis Mafi, sjefen min, bodde her med familien i mange år og drev klinikken i underetasjen. Nå er klinikken flyttet til byen, og denne delen av bygningen ser litt forlatt og trist ut. En gang i kvartalet lives den dog opp av veterinærer på kastreringsbesøk.
Det er en leilighet i første etasje, her bor vår trivelige nabo Samu. I et hjørne av hagen bor matavfallsdunkene, grisene til Samu. Vi bor i den for oss altfor romslige andreetasjen. Høy standard til Tonga å være. Innlagt vann via et intrikat system av tanker og pumper, rikelig møblert, vaskemaskin, gasskomfyr og - hold dere fast - dusj med varmt vann! Det er likevel en viss overgang fra parketten, flisene og de kritthvite veggene i norske hus til linoleum, myggnetting og falmet maling på murvegger.
May har kastet seg over husfruerollen med stor iver. Hun har organisert og herjet mens jeg har tuslet rundt litt mer tafatt. På Fåberg drev hun fremgangsrik krig mot fruktfluene, og jeg tror nok hun vil kjempe med samme iver mot de mange småkrypene vi kommer til å bli kjent med her.

May tar kjøkkenet i besittelse 

Leieboerne i hjørnet av hagen